Ski med dobbelt betydning

Åh, det er så deilig med masse snø!! Jeg bor jo ikke så langt fra Årungen som er et ganske stort vann med gode muligheter for både ski og skøyter. Herlig!!

Og ikke nok med det; dyrlegen har nesten friskmeldt Luke - det ser ut som dette kan gå rette veien! Nå er Luke i Vang og koser seg med Lano. Han har vært der en uke nå, og jeg merker at jeg savner han. Heldigvis veit jeg at jeg kommer til å mange år med han fremover! Rart hvor knytta man kan bli til dyr og jeg har virkelig fått kjent på en del ting denne høsten. Jeg har iallefall lært at Luke er ikke bare en hund. Luke er Luke og Luke er mitt ansvar, og jeg ønsker å gjøre det jeg kan for at han skal ha det bra.Når Luke ikke er her er det Basse som får være med litt på tur.. Sjøl om jeg tror nok han liker best å gå på tur med sin eier..

Som tittelen antyder så betyr ski flere ting for oss som bor i Follo. Ski Storsenter er den andre.. Etter skituren i dag dro jeg og mine to bestevenniner Kate og Tasha dit for å gjøre unna siste julehandelrest. Men som det er når vi møtes; vi satt oss på en restaurant, prata før vi dro på XXL for å kjøpe friluftsjulegaver. Kate og Tasha - dere er fantastiske!! (sjøl om det resulterer i at jeg må enda en tur til storsenteret for få julegaver blei kjøpt..).
Ha en god førjulstid alle sammen - og stress ned med en skitur! Det anbefales! Bare spør Kate - hun er den nye skidronninga!

Tur blir det uansett

På søndag var det nydelig vær på Hurum og turen gikk til Tofteåsen! Tofteåsen er som navnet antyder ikke akkurat Olympus Mons (vulkan på Mars, høyeste fjellet i verdensrommet med sine 21 300 m), men jaggu kan Tofteåsen by på utfordringer! Tofteåsen ligger veldig fint til i forhold til der pappa bor. Man går ca 100 m langs hovedveien, og vips er man i skauen på en grusvei. Derfra tar man høydemeterne fatt mens jeg går å mimrer på denne grusveien som jeg har gått uttalige mange ganger før. Her kjørte jeg også mye moped, sykla, fyra bål (ikke akkurat på grusveien men i nærheten), hang med både venner og uvenner og nå var jeg her igjen. Etter hvert deler gruseveien seg og blir mindre og mindre og ender opp i en bitteliten sti.

Hurumlandet er ulendt. Mange har gått seg bort her, jeg også. Det er relativt enkelt å navigere (alle fjellene går nord-sør) likevel kommer man nedi et dalssøkk kan det være vanskelig å komme seg ut. Noen av årsakene til dette er store sprekker i berggrunnen, stupbratte skråninger, isbelagte bekker, tett urskog, stor variasjon i topografi på små områder (uten at det nødvendigvis er stupbratt).

Hurum er ellers en naturperle som er lite besøkt. Det er drivi lite skogbruk (eller det er begransa til mer flate områder) så skogen er vill og vakker. Det er mange treslag på Hurum, alt fra furu til alle mulige edellauv slag og misteltein er et vanlig innslag (jeg visste ikke at misteltein var sjelden før jeg kom til Evenstad, men det er vel kanskje ikke et treslag heller..).

Dette ble en liten digresjon på naturgrunnlaget på Hurum. Tilbake til turen, vi koste oss i vintersola som har vært borte så altfor lenge. Men så skjedde det utenkelige! Luke er jo vant til å gå i fjellet både Nordpå og ikke minst både i Østerdalen og Vang. Han kom seg på ei hylle, men han kom ikke der i fra. Vi var rett bak han. Luke kom seg ingen plass og jeg måtte finne en måte å komme ned til han på. Hylla var ca 1.5 - 2 meter ned. Likevel var det islagt og ganske bratt. Jeg klarte å komme meg ned, men i det jeg skal sette beina på hylla så tar Luke sats og hopper til nærmeste hylle (horisontalt). Det ikke Luke ser er at den hylla er dekt av is så han glir og faller ned. Hvor langt er jeg usikker på, men jeg tipper 2-3 meter. Jeg ser ikke fallet, men jeg hører det. Jeg tenkte at nå er det slutt for han, men jeg rekker ikke tenke ferdig før han rister seg og markerer på nærmeste tre! Jeg puster lettet ut! På turem hjem oppdager jeg likevel to høl på knea. Heldigvis har jeg fått litt erfaring med sår og diverse så jeg rensa disse nøye, lappa sammen med bandasje og teip og i dag har såra grodd veldig fint. Vi skal på sjekk igjen ila uka pga kreften så da får vi håpe dyrlegene godkjenner behandlinga. Har går jo også på medisiner fra før som skal hindre infeksjoner.

I dag har han sovi store deler av dagen, lufta seg innimellom og det er ingen halting. Neste gang skal jeg ikke ta Tofteåsen for gitt, og at man skal ha respekt for hvert fjell og hver ås.  Her er noen bilder fra turen:

Tilbakefall...

CT-scanninga viste at kreften til Luke har spredd seg til lungene.. I tillegg er trolig en kul som har kommet i ryggraden også kreft.. og jeg tenker det værste! Hvert fall etter å ha sett Luke komme skjelvene og sløv ut fra dyrlegen med sting både i nakken og ved halerota (det er to kuler som det har blitt tatt biopsi av). MEN likevel, etter en sms fra Berit nå så er jeg litt mer positiv. For dyrlegen snakka om cellegift, og jeg har ikke tørt å google "cellegift og hund" enda, i tilfelle google sier at det må man hvert fall IKKE gjøre for hunden vil lide masse og ting blir bare fælt og man er verdens værste hundeeier hvis man gjør det.

Berit skriver at cellegift ikke er så ille, og at hunder takler det bedre enn mennesker! Mister hunder all pelsen mon tro? Jeg skal i allefall ikke ta sorgene på forskudd! Vi får se hva biopsien sier og høre hva dyrlegene og pleierne sier på Jeløy. De er helt fantastiske og de føler virkelig med oss! -og jeg er så glad for å ha så mange venner som bryr seg om Luke, spesielt Berit og Marte (som begge har kjent Luke siden jeg fikk han og hvor hund ikke bare en hobby men en livstil hvor hundene betyr alt).

Nå sover Luke i hundesofaen med teppet over seg. Det er fyr i peisen og akkurat nå har Luke og jeg det bra.

Skilsmissehund

I dag skal jeg ikke skrive om spisshund, gjeterhund eller fuglehund, men som tittelen antyder; skilsmissehund.

Lano har blitt en slik skilmissehund. Studier viser at disse hundene har det bra fordi de får variasjon. Likevel synes jeg det byr på utfordringer...

Jeg leverte Lano til Lars i dag. Det var fryktelig vondt.. Luke og Lano hører lissom sammen. Jeg føler meg ikke hel uten å ha Lano. Jeg vet jo at Lano vil få det utrolig bra når han er hos Lars, så kanskje er mine tanker egoistiske, men det er vel i det hele tatt derfor vi har hund er det ikke? Det er vel et egoistisk grunnlag man får hund på? Jeg føler meg lykkeligere med hund og det å kunne ofre mye for at hundene mine skal ha det bra gir meg faktisk MYE glede. På samme side er det viktig for meg at Lano har det bra, og i travle tider merker jeg at det er utfordrende å ha to svært aktive hunder her på Ås. I tillegg har jeg ingen andre som kan passe hundene hvis jeg skal reise med jobben f.eks., og det er mer utfordrende å skaffe pass når de er to. Derfor er det godt å vite at Lars kan ha Lano i enkelte perioder. Lars har også sagt seg villig til å ha Luke i julen fordi det er flere som er allergiske i min familie. Det er jeg svært takknemlig for, selv om jeg gruer meg til at Luke også reiser..

Videre er det utfordrende å planlegge når jeg skal ha Lano og når Lars skal ha Lano. Ås og Vang er ikke akkurat nabokommuner så all bytting av hund krever planlegging. Heldigvis kommuniserer Lars og jeg uten noen større problemer så hittil har det gått fint. Jeg håper det fortsetter, selv om vi kanskje innimellom må svelge noen kameler hver.

Har du som leser hatt erfaring med skillsmissehunder? Hvordan løste dere det?

Snøen laver ned!

Det føles ut som jeg vinner i lotto når det kommer snø! Spesielt når jeg har de to mest fantastiske hundene til å trekke meg! Vi har kost oss så fælt. Jeg tok med ved, reinskinn, varm te og lunsj i pulken og dro avgårde. Lunsjen ble selvsagt gitt til hundene, med unntak av sjokoladen og klementinen.Også kan dere tenkte dere hva jeg ønsker meg til jul (med unntak av snø sjølsagt). Et hint er på nederste bilde og ild er et nøkkelfaktor...

I det nabolaget jeg bor i

Jeg er heldig, for i det nabolaget jeg bor i er det to dalmantinere, to svarte elghunder og nå også disse her to:

Venter i spenning

Jeg venter i spenning på å få bildene jeg tok med et speilreflekskamera i nord. I mens kan jeg gi en smakebit med bildene som ble tatt med mobiltelefon. Hunden heter forresten Hektor og er en fantastisk fin hund. Så rolig og behagelig. Deilig å gå tur med en hund som ikke trekker. Mer info vil komme etter hvert. Nå er det kvelden for meg. God natt :-)

Pointere brukes ikke bare som fuglehund

Det er kanskje ikke mange som vet at kunst er en av mine mange hobbyer og at jeg gikk tegning på videregående. Kunsthistorie var favorittfaget og Alexander Francois Desportes var en kunstner jeg kom over. Han var en fransk maler, malte for bl.a. Ludvig den 14. i følge det store norske leksikon. Han malte jaktmotiver, og jeg tror pointer må ha vært ha vært favorittrasen. Jeg anbefaler å google maleren og ta en titt på bildene hans. Under ser vi maleriet "Dogs hunting wolf".

I neste innlegg kommer det bilder fra min fantastiske tur til Kvaløyvågen og Tromsø! Natur!

Luke er god som ny

(med et lite forbehold bare)

Men se på bilde; du kan ikke se at han mangler nesten halve underkjeven (ok så er bilde mest natur og ikke nærbilde av kjeven akkurat..)! Dyrlegene var så fornøyde med han i dag, og han fikk masse skryt. Vi mangler bare svar på siste prøven for å avkrefte at kreften ikke har spredt seg/de ikke har fjerna nok av kjeven. Tvi tvi!:-)

Også fikk jeg et lite nyss fra Vang i dag at Lano koser seg i nysnøen, men gleder seg til å være hos mamma en stund :-) Han kommer 8. november, og det tror jeg blir årets beste bursdagsgave!

Ny parfyme

I dag har jeg ufrivillig prøvd ut en ny parfyme! Hør nå her:

Det er jo slik at når man skal fylle bensin og man ser på pumpa at tallene begynner å gå så forventer man jo å få litt bensin ned på tanken.. Men det skjedde ikke, selv om tallene rulla avgårde! Og jeg måtte sjekke, kommer det virkelig ikke bensin?

Og det gjorde ikke det - ikke før jeg pekte pistolen mot ansiktet, da selvfølgelig kom det rikelig!

Jeg lo av meg sjøl på tur hjem mens jeg kjente at det begynte å svi i panna...

Oppdatering på Luke og livet

Såra gror, Luke har fått mer energi og verden smiler til oss igjen! Det er bra!! På tirsdag skal vi ta ny CT-scanning og da krysser vi fingre og tær for at kreften ikke har spredd seg. Luke har tilpassa seg godt en noe kjeveløs tilværelse. Litt andre lyder når han drikker og spiser, og plutselig kan kjeften bli litt skjeiv, ellers er det samme gamle Luke. Nå tenker jeg; hvorfor bekymra jeg meg i det hele tatt - alt har jo gått så bra!! Så min lærdom av dette skal være at det er ingen grunn til bekymring, ting ordner seg alltid til slutt!

Jeg kjenner på meg at den kommende uka kommer til å bli veldig bra!! Nå skal vi begynne med trening, bygge litt muskler få litt kondis og nyte naturen! Bilder fra trening og turer vil komme :-)

Hilsen Elisabeth som skal se mer positivt på livet fremover

Verdens værste mor

Har du noen gang hatt den følsen? At du er verdens værste hundeeier? Jeg fikk den følelsen igjen i dag.

Jeg tok en tur på trening før jobb idag og parkerte bilen strategisk til, slik at jeg kunne se han fra vinduene. Jeg titta etter han flere ganger og hver gang lå han og sov. Ingen problemer, han hadde snudd seg en gang, ellers rolig. Men da jeg kom ut i bilen hadde han klart å dratt av seg skjermen og bandasjen var av. Ånei, ånei, ånei! Hvordan kunne jeg gå i fra han? Heldigvis tror jeg
ikke han har gjort noe annet enn å klø litt. Alle stingene var inntakte, han var litt hoven, ikke noe blod. Det han kan ha gjort er å åpne kjeven for mye slik at det vil ta lenger tid for sårene inne i munnen vil gro. Heldigvis har jeg bandasjeutstyr på jobben, og jeg fikk kjapt lappa han sammen igjen. Vi satser på minimale konsekvenser.

Kanskje er det dumt av meg å publisere dette i en blogg og sette meg selv i dårlig lys (og jeg sier heller ikke dette for at dere skal si "nei da Elisabeth, du er ingen dårlig mor"). Jeg forteller denne historien fordi den følelsen man får, når man ikke har tatt alle forhåndreglene man skal for noe av det kjæreste man har, er så forferdelig. Jeg klandrer ikke meg selv for mye, for man klarer ikke å helgardere seg mot alt. Det tror jeg ikke foreldre til "vanlige" barn klarer heller. Det eneste jeg kan gjøre fremover er å sette inn tiltak: 1) han har fått en munnkurv av tøy over bandasjen 2) skjermen er bedre sikra da jeg tråden er bak forbeina, og ikke kun rundt halsen 3) følge med på hevelsen og heldigvis skal vi på ny sjekk igjen på torsdag.

Jeg lærer hele tiden noe nytt som hundeeier/mor, og denne gangen var jeg litt for godtroanes. Det er ikke første gang, og trolig ikke siste gang. Heldigvis går det lenger tid mellom hver gang jeg føler meg som en dårlig mor. Som regel er jeg en god mor, det er jeg klar over.

Kos, kos og atter kos

I dag var vi en snartur innom Ås dyreklinikk for å hilse på. Dyrlegen der ville gjerne se hvordan gikk det gikk med Luke. Hun fortalte at Luke så veldig bra ut etter forholdene. I morra skal vi på en mer grundig sjekk på Jeløya og jeg er spendt på hva de sier. Håper at alt ser ok ut.Det går veldig fint å ha med Luke på kontoret; han får hilst på både kollegaer og studenter. Da gjør han seg litt til med at han ser ekstra trist ut og det er fryktelig synd på meg blikk slik at han får mest mulig kos hos utvalgte.

Utfordringene vi har er at han ikke skal klø på såret. Dette er vanskelig når han skal tisse for da må man jo snuse først ikke sant? Men det går veldig fort fra snusing til kløing og det er en vanskelig grense for meg å sette, for han må jo gå på do! Det å tisse på grusen er jo umulig, og han kan jo ikke bæsje før han har funni Eldorado, Atlantis eller gud, og det innebærer jo selvfølgelig litt romstering og snusing ute i bushen... Jaja, vi har alle vårt...

I mens har Luke blitt en skikkelig sofahund med puter og tepper og kos fra både meg og mine romkamerater. Jeg tror han har det så godt som overhode mulig jeg.

 "Muttern, hvorfor skrudde du på lyset, jeg prøver jo å sove her!"

Luke

Jeg har planer om et nytt og bedre liv og det innvolverer å begynnne å blogge igjen, også får vi se om det resulterer i et bedre liv. Grunnen til at jeg har lyst til å begynne igjen er at jeg har en historie å fortelle som kanskje andre med hund kan ha interesse av å lese.

Jeg oppdaga relativt tilfeldig en kul i tannkjøttet til venstre i bildet under. Da jeg oppdaget den var den mye mindre. Dette var i slutten av august. Jeg skulle til dyrlegen likevel siden Luke skulle kastreres. Da Luke var i narkose, tok hun en biopsi av kulen og sendte den til labben. Som du skjønner var det ikke gode nyheter, det var nemlig kreft. Vi ble sendt videre til Jeløy dyreklinikk for konsultasjon og CT-scanning. Bildene viste en enda større kul bakover i kjeven, men heldigvis ingen spredning ned til lungene.

Så hva skal man gjøre? Operasjon (som jeg ikke hadde aning om ville gjøre vondt) eller en sakte smertefull død? Jeg var frem og tilbake, snakket med andre dyrleger (de påpekte at det var dyrlegen som behandla Luke som hadde den fulle og hele innsikten), jeg snakka med hundefolk, pointerfolk, familie, andre venner, kollegaer. Jeg skjønte tilslutt at det var jeg aleine som måtte ta valget. I denne perioden ønsket jeg virkelig at Luke kunne prate og si hva han ville ha gjort. På bursdagen til Luke (2. okt) bestemte jeg meg for å ta operasjonen. Dette innebar å fjerne store deler av underkjeven på høyre siden. På fredag ble han opererert. Jeg hadde kontinuerlig kontakt med dyrlegene og Luke kom seg kjempe fort så jeg kunne hente han allerede i dag. Det er så godt å ha han tilbake igjen. Han er seg selv lik, bare litt slappere og med bandasje rundt snuten. Han har ikke vondt, men det kan klø litt. Jeg er veldig glad for at denne helga er over, og jeg håper rekonvalenstiden går like bra og at vi snart er ute å jakter etter gode opplevelser i naturen igjen.

Det er mye følelser rundt en slik prosess, uten at jeg skal utbrodere i det vide og brede her på bloggen. Jeg ser også for meg at det er en del meninger og at jeg trolig kommer til oppleve å få kritikk fra andre. Likevel vet jeg at jeg har gjort det rette for både Luke sin del og min del. Luke er en unik hund, han fortjener å få en sjanse før det blir "game over". For meg er det grunn nok. Jeg er et dyremenneske, og sånn vil det alltid være. Jeg vil også takke de som har støttet meg i denne prosessen; det varmer virkelig å vite at jeg har så gode mennesker i mitt liv. I tillegg har klinikken både på Ås og Jeløya vært fantastiske. Tydeligvis ikke bare jeg som er dyremenneske her i verden, heldigvis :-) Moralen i denne historien er å 1) jevnlig sjekke hunden sin og vite hva som er normalt og ikke 2) ha forsikring på hunden.