Verdens værste mor

Har du noen gang hatt den følsen? At du er verdens værste hundeeier? Jeg fikk den følelsen igjen i dag.

Jeg tok en tur på trening før jobb idag og parkerte bilen strategisk til, slik at jeg kunne se han fra vinduene. Jeg titta etter han flere ganger og hver gang lå han og sov. Ingen problemer, han hadde snudd seg en gang, ellers rolig. Men da jeg kom ut i bilen hadde han klart å dratt av seg skjermen og bandasjen var av. Ånei, ånei, ånei! Hvordan kunne jeg gå i fra han? Heldigvis tror jeg
ikke han har gjort noe annet enn å klø litt. Alle stingene var inntakte, han var litt hoven, ikke noe blod. Det han kan ha gjort er å åpne kjeven for mye slik at det vil ta lenger tid for sårene inne i munnen vil gro. Heldigvis har jeg bandasjeutstyr på jobben, og jeg fikk kjapt lappa han sammen igjen. Vi satser på minimale konsekvenser.

Kanskje er det dumt av meg å publisere dette i en blogg og sette meg selv i dårlig lys (og jeg sier heller ikke dette for at dere skal si "nei da Elisabeth, du er ingen dårlig mor"). Jeg forteller denne historien fordi den følelsen man får, når man ikke har tatt alle forhåndreglene man skal for noe av det kjæreste man har, er så forferdelig. Jeg klandrer ikke meg selv for mye, for man klarer ikke å helgardere seg mot alt. Det tror jeg ikke foreldre til "vanlige" barn klarer heller. Det eneste jeg kan gjøre fremover er å sette inn tiltak: 1) han har fått en munnkurv av tøy over bandasjen 2) skjermen er bedre sikra da jeg tråden er bak forbeina, og ikke kun rundt halsen 3) følge med på hevelsen og heldigvis skal vi på ny sjekk igjen på torsdag.

Jeg lærer hele tiden noe nytt som hundeeier/mor, og denne gangen var jeg litt for godtroanes. Det er ikke første gang, og trolig ikke siste gang. Heldigvis går det lenger tid mellom hver gang jeg føler meg som en dårlig mor. Som regel er jeg en god mor, det er jeg klar over.