Luke

Jeg har planer om et nytt og bedre liv og det innvolverer å begynnne å blogge igjen, også får vi se om det resulterer i et bedre liv. Grunnen til at jeg har lyst til å begynne igjen er at jeg har en historie å fortelle som kanskje andre med hund kan ha interesse av å lese.

Jeg oppdaga relativt tilfeldig en kul i tannkjøttet til venstre i bildet under. Da jeg oppdaget den var den mye mindre. Dette var i slutten av august. Jeg skulle til dyrlegen likevel siden Luke skulle kastreres. Da Luke var i narkose, tok hun en biopsi av kulen og sendte den til labben. Som du skjønner var det ikke gode nyheter, det var nemlig kreft. Vi ble sendt videre til Jeløy dyreklinikk for konsultasjon og CT-scanning. Bildene viste en enda større kul bakover i kjeven, men heldigvis ingen spredning ned til lungene.

Så hva skal man gjøre? Operasjon (som jeg ikke hadde aning om ville gjøre vondt) eller en sakte smertefull død? Jeg var frem og tilbake, snakket med andre dyrleger (de påpekte at det var dyrlegen som behandla Luke som hadde den fulle og hele innsikten), jeg snakka med hundefolk, pointerfolk, familie, andre venner, kollegaer. Jeg skjønte tilslutt at det var jeg aleine som måtte ta valget. I denne perioden ønsket jeg virkelig at Luke kunne prate og si hva han ville ha gjort. På bursdagen til Luke (2. okt) bestemte jeg meg for å ta operasjonen. Dette innebar å fjerne store deler av underkjeven på høyre siden. På fredag ble han opererert. Jeg hadde kontinuerlig kontakt med dyrlegene og Luke kom seg kjempe fort så jeg kunne hente han allerede i dag. Det er så godt å ha han tilbake igjen. Han er seg selv lik, bare litt slappere og med bandasje rundt snuten. Han har ikke vondt, men det kan klø litt. Jeg er veldig glad for at denne helga er over, og jeg håper rekonvalenstiden går like bra og at vi snart er ute å jakter etter gode opplevelser i naturen igjen.

Det er mye følelser rundt en slik prosess, uten at jeg skal utbrodere i det vide og brede her på bloggen. Jeg ser også for meg at det er en del meninger og at jeg trolig kommer til oppleve å få kritikk fra andre. Likevel vet jeg at jeg har gjort det rette for både Luke sin del og min del. Luke er en unik hund, han fortjener å få en sjanse før det blir "game over". For meg er det grunn nok. Jeg er et dyremenneske, og sånn vil det alltid være. Jeg vil også takke de som har støttet meg i denne prosessen; det varmer virkelig å vite at jeg har så gode mennesker i mitt liv. I tillegg har klinikken både på Ås og Jeløya vært fantastiske. Tydeligvis ikke bare jeg som er dyremenneske her i verden, heldigvis :-) Moralen i denne historien er å 1) jevnlig sjekke hunden sin og vite hva som er normalt og ikke 2) ha forsikring på hunden.