Mye om ingenting

Som regel har jeg tenkt ut hva jeg skal skrive om før jeg velge å skrive et blogginnlegg. Jeg har mange tanker i hodet, litt kaotisk og slitsomt til tider, men kanskje er det da derfor godt å skrive litt om mye.

1) Det er mange ting som skjer nå, travelt på jobb; men det er gøy. I morra skal vi til Iungsdalen, jeg skal prøvefiske og nyte å være på fjellet sammen med Luke. Endelig er det vår tur :-)

2) Selv om jeg egentlig gleder meg mest til å dra til Lilleborg igjen - hvor jeg og Luke kan gjøre akkurat som vi vil. For tiden driver jeg å ser etter sofa, helst skinnsofa! Er så mye lettere å vaske med skitne hunder flyanes ut og inn! Jeg fant en PERFEKT 3+2 seters + stol på Koppang, men der var jeg litt for sein gitt!

3) Jeg fant akkurat ei hjortelusflue kravlende rundt i øret - dette er forferdelige skapninger - mye værre enn flåtten synes jeg!! Hardfør satan og nå er det høysesong... Godt jeg skal til fjellet! Apropo flått så har jeg ikke funni så mange på Lukern som jeg pleier..

Sånn, det var det jeg hadde på hjertet for i kveld! Det mangler bare kveldens bilde:

Her skal soffaen stå! :-)

Abiotiske og biotiske faktorer - en åpenbaring!

Alle elever skal lære om abiotiske og biotiske faktorer og sammenhengene mellom disse i et økosystem. Jeg har også prøvd å undervise i dette temaet og da brukte jeg noe som heter venndiagram, en enkel og anvendelig pedagogisk metode. Her skulle elevene skrive opp hva som var abiotiske faktorer og hva som biotiske faktorer. Som du ser så overlapper sirklene hverandre, og her er det ment at elevene skal føre inn fellesnevnere. Så hva er felles for abiotiske og biotiske faktorer? Hva påvirker begge deler? Dette er vanskelige spørsmål og jeg har tenkt på det i mange år. Den gang da sa jeg at naturen hadde en egen kraft som påvirker uavhenging om det er en biotisk eller abiotisk faktor. Denne kraften har jeg ikke vært sikker på hva var og jeg hadde heller ikke ord til å forklare det til elevene, så sånn sett ikke så pedogisk.

I dag derimot, brukte jeg dette som pedagogisk eksempel til studentene mine på lærerutdanninga. Fortsatt hadde jeg ikke ord på denne kraften som jeg kaller natur. Jeg veit at jeg har opplevd denne kraften, jeg har lest om denne kraften men ikke helt klart å identifisere den før i dag. Men før jeg forteller løsningen må jeg fortelle litt om naturfagets oppbygning. Den består av tre hoveddeler, biologi, kjemi og fysikk. Denne tredelingen er sterkt forankret i skolen, vitenskapen og akademia generelt. Jeg tilhører biologigruppen, nærmere bestemt økologi. At jeg ikke har bredden setter begrensninger for helhetstenkning, men jeg vet at jeg ikke er alene om dette, mange lærere har det sånn.

Det plaget meg at jeg enda ikke hadde klart å identfisere kraften, men i dag fikk jeg en "åpenbaring". dog gjennom en dokumentar. Dessverre er denne åpenbaringen ganske enkel, og derfor litt flaut, likevel jeg tror det kan forklares med min dype forankring til økologien og hvordan jeg har blitt formet gjennom utdanningen.

Åpenbaringen var rett foran meg. Alt på jorden, i verdensrommet, stjernene, galaksene er bygget opp av grunnstoffer som blir resirkulert og går sirkler (noe som forøvrig ikke var nytt for meg). Alle våre grunnstoffer på jorda stammer fra supernovaer eller andre mindre stjerner som har kollapset (eks bigbang). Grunnstoffenes evne til å reagere, binde seg, bryte seg opp, er det som er kraften og derfor fellesnevneren på abiotisk og biotiske faktorer og som den drivende kraft. Dette er kraften som får biotiske faktorer til å påvirke abiotiske faktorer og omvendt. For eksempel, når noe biotisk dør vil dette bli nedbrytt til noe annet. Mer konkret (hentet fra dokumentaren) Himalaya, verdens høyeste fjellkjede, består primært av kalkstein. Hva er kalkstein, jo det er mine vakre venner som lever under vann (for en stund siden vel og merke), nemlig skalldyr, amonitter og polypper med mer. Himalaya har vært sjøbunn! Vind, snø, temperatur er grunnstoffer på lik linje med deg, meg og Lukern og disse veksler mellom å være abiotisk og biotisk. Kanskje er dette fortsatt noe abstrakt og jeg må nok tenke litt mer på det for å bedre forklaringen, men tanken er interessant, synes jeg.

Altså kan et kompetansemål fra læreplanen i biologidelen i naturfag være nokså tverrfaglig, både fysikk og kosmologi, kjemi, geologi (som er en fjerde gren til naturfaget) og biologi. Kanskje var det ikke det som var tanken bak for de som skrev kompetansemålet, likevel, jeg har noe å fylle inn (med forklaring) i midten av mitt venndiagam.

Sørgekåpe

Det som er så fantastisk med å være i naturen er at man aldri helt veit hva som venter en. I dag så jeg denne vakre sørgekåpen da jeg gikk hjem fra jobb. Og jaggu fikk jeg bilde av den - det var ikke lett, med Lukern i halvveis stand og kun mobilkamera tilgjengelig for hånda!

Ta vare på naturen folkens, triste saker å lese i dag: ospelunden i Trysil har blir hogget ned av Glommen-skog (de har blitt anmeldt, men kan det virkelig veie opp for ødeleggelsene?), snart starter lisensfellinga på bjørn hvor hele 17 stykker skal tas ut (Norge har litt over 100 bjørn, Sverige 2000-3000!) og det snart valg og forhåpentligvis får vi ut Sp (i håp om at de ikke blir erstatta med H eller FrP). Hva i all verden skal man stemme?

Jeg er akkurat ferdig med å lese en bok; Jared Diamond sin "Collapse" (samme forfatter som skreiv våpen, pest og stål). I denne boken går han tilbake i tid og ser hva som gjør at samfunn går under. Et eksempel fra Påskeøya er at de hogde ned det siste treet. Store trær kunne brukes som kanoer. I tillegg ble sjøfugl- og sjømat/krepsebestandene tilknyttet korallene kraftig redusert og naturgrunnlaget dårligere her andre Stillehavsøyer. Hvorfor hogde de det siste treet? I realiteten ble trærne forvaltet dårlig og etter hvert som generesjonene gikk ble trærne bare færre og færre og mindre og mindre i størrelse. De lærte seg å leve uten trær, men da ressursene ble for knappe sultet de ihjel, de hadde heller ingen kanoer igjen som kunne frakte dem unna.

Du tenker sikkert nå, ja men dette er på en øy, og tidene er annerledes nå for vi har jo teknologien og den vil redde oss! Først dette med teknologien; Diamond argumenterer her at teknologien har egentlig ikke gjort oss noe godt. Ta f.eks. når de første bilene kom, folk mente at de var så stille og renslige! Våre forgjengere var vant med hest og kjærre og hesten støyer og legger igjen store mengder avføring og urin i gatene (tenk i de store byene - det må ha vært en forferdelig lukt). Nå tror miljøvernorganisasjoner naivt at de skal redde verden med vindmøllekraft (ny teknologi). Jeg tror det enkle er ofte det beste - vi må bevare (ikke nødvendigvis verne, men iallefall opprettholde/ta vare på) våre skoger, fjorder, fjell og dyr.

For det andre, de landene som sliter i dag, både politisk og miljømessig er ikke alle øyer. Dette gjelder alle typer samfunn (som f.eks. Afganistan, Rwanda, samt øynasjoner som Haiti og Salomoøyene). Mye har med befolkningsvekst og Malthus-dilemmaet (jo flere folk - jo mer ressurser kreves, sagt på en annen måte; matressursene vil aldri holde tritt med en økende bestandsvekst). Malthus-dilemmaet møter endel kritikk som ikke Diamond tar opp i sin bok.

Collapse er over 500 s lang og derfor er mitt sammendrag her kun et knippe av innholdet i boken, og jeg er nok ikke i nærheten å ha den styrken i min argumentasjon som han. Likevel, trenger du et samfunnskritisk (ikke dystopisk) bok om vårt samfunn i nåtid og fortid koblet opp mot natur og menneskers valg er dette boken for deg.

En gammel hund

I går kjøpte jeg seniorfor til Lukern for første gang. Dyrlegen anbefalte det i våres, men det har tatt litt tid. "Lukern er vel ikke gammel!". Sammen med alderen kommer også kiloene. Lukern er vel litt røsslig for pointer å være (det er jo selvsagt vorstheren i han som gjør at er litt større enn en pointer!).

Så nå får vi se om det blir bedre etter hvert. For vi trimmer jo ganske mye, synes jeg. Går mye tur, trekker dekk og sykler. Men generelt er Luke roligere. Han sover mye mer nå enn tidligere. Og det er ikke bare Lukern som eldes - jeg nærmer meg 30 år med stormskritt! Å bli 20 gikk jo helt fint, 30 er kanskje første runde tallet der man tenker "oi, nå går åra unna". Egentlig tror jeg det å bli 30 går veldig bra, livet blir mer og mer stabilt og man får mulighet til å oppleve ting som studentøkonomien satt stopper for tidligere. Heldigvis trenger ikke jeg å begynne på seniorfor riktig enda ;-)

Det er ikke noe poeng å bekymre seg over ting man ikke kan gjøre noe med! For kvinendene er livet å flyte på Glomma, i selskap med sine søsken og foreldre og bare la tiden passere :-)

Rollemodeller

Uansett hvor vi er i livet, er det folk rundt oss som vi ser opp til og som fungerer som rollemodeller. I utdanningen av lærere er dette et tema som vi snakker og skriver mye om. Lærere ønsker å være gode rollemodeller og ofte kan de bli det også.

I morgen kommer det nye lektorstudenter til UMB og min seksjon. En av oppgavene studentene får av meg er tenke på sin favorittlærer og hva som gjorde han/henne til en god lærer? Hvilke egenskaper har læreren? Sammen kartlegger vi egenskapene til hva som er en god lærer.

Jeg har også gjort dette øvelsen og tankene går tilbake til naturfagslæreren min fra Hurum ungdomsskole som tok meg med ut for å lære løvtrær (mange edelløvtrær på Tofte!), han som lærte meg om cellenes oppbygninng hvor forskjellen mellom dyre- og plantecellen ble gjort tydelig (og ikke minst fotosyntesen og celleånding). Den beste øvelsen var når han gav meg et lite område ute (1 m2) hvor jeg "gjerda" denne inn med hyssing og hvor vi skulle observere hva som skjedde innenfor området. Plantene vokste helt til høsten og vinteren kom, for så å spire opp på ny med næringen fra løvene som falt.

Han var nok en av grunnene til at jeg fortsatte å like naturfag og nå har fått naturfag som yrke og forskning (i kombinasjon med undervisning). Med andre ord, denne læreren har hatt ganske stor innflytelse på mitt liv og mine valg, og konklusjonen er at lærere har noe å si for sine elevers liv. Jeg undres om det finnes andre yrker som har så stor innflytelse på så mange andres liv?

Rollemodeller er ikke bare betinget lærere. Som oftest er de venner vi har rundt oss. Som viser vei, som er gode lyttere og som kommer med veiledning og hvor vi også har samme støttende rolle tilbake. Uansett hvem du er så kan du være en rollemodell (som oftest veit du ikke at du er det), og det er kanskje verdt videre ettertanke?

Grunnen til dette innlegget er Sunniva Rose - hun er kjernefysiker og rosablogger. Jeg hørte et program med henne på P2 som fortsatt kan høres på nett (og hun har åpenbart egen blogg). Eli og Luke bloggen vil kanskje variere litt fremover når det gjelder tema. Luke og jeg gjør ikke så mye sprell som jeg ikke har skrevet om før og jeg har gått litt tom (og kanskje har jeg blitt mer kritisk til å publisere alt jeg gjør i hverdage på nett..). Så istedenfor kjernefysiker og rosablogger, vil jeg ha fokus på naturforvaltning og naturfagsundervisning (pedagogikk og naturfagsdidaktikk). Selvfølgelig er friluftsliv og Lukern med videre - for livet består ikke bare av fag!

Lukern, ikke glemt bare gjemt! :-)