Leger uten grenser?

Tydeligvis ønsker noen allmennleger å sette ei grense for selvbestemt abbort hos kvinner.

De fleste som tar abbort er unge, de er mellom 18-24 år.

Jeg synes at jenter fremstilles som sexgale vesner som ikke har kontroll på (under)livet og derfor bruker abbort som prevansjonsmiddel. Ja, det er mange jenter og kvinner som tar abbort, men som alle vet må det en gutt/mann til før befruktning kan skje. Det er nemlig to om det. Eieren av sædcellen er ute av diskusjonen.

Det er mange grunner til at jenter/kvinner tar abbort; mange av grunnene er like aktuelle i dag som før.

Samvittigheten til legene, bunner ut i religiøs tro for de alle fleste (jeg lurer på om de også er menn?). Jeg synes det burde bunne ut i den jentas eller kvinnens ønske (evt. i samråd med barnefaren). Mange kvinner har kjempet før oss. Mange har dødd av forsøk på selvgjort abbort. Jeg er redd for at leger som har reservert seg, får en jente/kvinne på samvittigheten istedenfor. Kanskje ikke av en selvgjort abbort, men av psykiske lidelser som vil komme av å møte motstand hvor man skal møte forståelse og trygget. Et legekontor er en av de stedene der man føler seg mest sårbar.

Fortsett heller arbeidet med å lage trygge p-piller, fremme bruk av kondom og et holdningskapende arbeid hvor et trygt og sikkert seksualliv er i fokus. Å reservere seg for abbort er et steg i feil retning, ikke bare for kvinnesaker, men også for allmennlegepraksisen.  

Publisert i Naturfag

Jeg har en artikkel i siste nummer av tidskriftet Naturfag. Artikkelen handler om rovdyr - og om hvordan undervise om rovdyr der rovdyrmotstanden er sterk.

Min hovedhensikt er å formidle at den generelle delen av læreplanen er knyttet sterkt opp til danning (elev), samt også bærekraftig utvikling (samfunn). Den generelle delen av læreplanen er et viktig redskap i planlegging av undervisning - men blir den aktivt brukt i en hverdag styrt av kompetansemål og PISA-resultater?

"Norsk ungdom mer hjemmekjær enn noen gang"

Les saken her

I dagens aftenposten står det at ungdom sitter hjemme to-fem kvelder i uka. Nå skal jeg ikke fortelle om "den gangen jeg var ung". Litt fordi jeg er en person som er genuint interessert i det å være ute. Jeg er en person som uansett er mye ute. Sakens kjerne er at ungdom forandrer atferdsmønster.

Hvordan påvirker skolen dette atferdsmønsteret?
Det jeg jobber med stort sett hver dag, er ungdommenes forhold til natur og læring i naturen, med vekt på realfag. Jeg tror at skolen forsterker dette "sitte foran PC'n og være i ro" mønsteret. Det hadde vært spennende å utforske hypotesen om mer uteundervisning gir ungdom som er mer ute også på fritiden. Det handler om å gjøre mennesker trygge på mer ukjente omgivelser. Mange mennesker, uansett aldrer, gruer seg til å reise til noe nytt for så å oppdage at det er faktisk greit, jeg mestrer å være her.

For å bruke meg som eksempel. Jeg trives ikke så godt i byen. Det er mye fremmed for meg der (trikk, t-bane, trafikk, mye folk og støy osv). Likevel, når jeg mestrer å kjøre t-bane, og veit hvor jeg kan kjøpe billett og hvilken t-bane jeg skal på, så blir det med en gang tryggere å være i byen (i alle fall kjøre t-bane!). Det samme prinsippet tror jeg gjelder med å mestre naturen. Dette kalles for en dannelsesprosess, noe som jeg ser på som en naturlig del av uteundervisning (all undervisning?). Å mestre nye miljøer er en ferdighet som er viktig for alle! Det er tryggere å oppsøke nye miljøer hvis vi behersker og har mestringsfølelse fra de foregående miljøene vi har vært i. For mange er kanskje bare hjemmet og sitt eget rom foran PC'n det eneste trygge miljøet som mestres.

Uteundervisning
Naturen er uforutsigbar, på godt og vondt. Været kan forandre seg til det værre, på den andre siden så kanskje man ser en elgku som tusler der sammen med kalven sin. På mange måter er naturen uforutsigbar. Å mestre denne uforutsigbarheten er et viktig moment for å mestre naturen. Å oppleve at å være ute over tid er kaldere enn å sitte inne i lengre tid kan være en viktig erfaring for mange. Tro meg når jeg sier at ungdomsskoleelever dukker helst opp i småsko (sneakers) og grå joggebukse når det er uteundervisning i minusgrader. Jeg som står der med fjellsko til 4000 kr og "prima utstyr" fryser jo selvsagt ikke. Det er jo klart at det er gøyere for meg å være ute nettopp fordi jeg ikke fryser. Og hvordan i all verden skal elevene lære noe hvis man fryser?

Dette og flere utfordrende spørsmål spør jeg meg i min avhandling. Målet er at om tre år så har jeg i hvert fall noen svar og/eller metoder som kan bidra til at elever lærer "hard core" realfag mens de er ute!

Her leker Sigurd og jeg sammen ute i Kvaløyvågen, nov. 2012.