Rovdyra våre - hva skjer med dem?

En felles nordisk forvaltning av rovdyra er foreslått. Et samarbeid på tvers av grenser er ofte konklusjonen fra forskere, spesielt på store rovdyr. De vandrer, og de vandrer langt! Dette gjelder ikke bare norden, men de landene som deler rovdyrbestander med andre land (typisk fjellområder som eksempler). Se for eksempel på brunbjørnen i Europa (Figur 1). Brunbjørnen har forsvunnet fra Vest-Europa ila 1900-tallet.  Norge, Sverige, Finland og Russland er de landene hvor det er mulig for brunbjørnen å øke bestanden pga lav befolkningstetthet. I Norge derimot, er bestanden lav (ca 120-150 dyr). 

Det trist å se at Norge ikke anerkjenner hvor viktig det er å ha levedyktige bestander av brunbjørn (sammen med Sverige og Finland). Vi spiller en viktig rolle i bevare arten, men vi vil ikke ta på oss den rollen. 

Figure 1. Present distribution of brown bear in Europe. S = Scandinavia, NE = North Eastern population, C = Cantabrian population, P = Pyrenean population, ADP = Alps-Dinaric-Pindos population, CM = Carpathian Mountain population, SP = Stara Planina population, RR = Rila-Rhodope population.*

I Norge synes det å være (landbruks)politikk som gjelder, ikke forskning. Sesongen 2013/2014 har vært et år hvor mange av våre rovdyr har gått tapt. For ulven sin del er det snakk om 40-50 % av bestanden. Gaupejakta har ei jaktkvote som er 20-30 % av bestanden. Jerven har jeg ikke helt oversikt over, men sikkert ikke mer oppløftende statistikk der heller. Vi må huske på at rovdyra er K-strateger. De er store, føder relativt få avkom, lang drektighetstid osv. Med andre ord: å redusere bestanden kan ha alvorlige konsekvenser på lengre sikt (det er kanskje det som er hensikten..?). Ikke les dette som at jeg er totalt i mot rovdyrjakt; det jeg reagerer på er det store uttaket og uklar langtidsforvaltning av rovdyra fra statlig hold. Enten må vi ha levedyktige bestander eller så kan vi feige ut og overlate forvaltninga til andre. 

Jeg kan forstå fortvilelsen av å finne rovdyrtatt sau og hund. Det er ikke et gledelig syn, på ingen måte. Det jeg ikke skjønner er hvorfor det sleppes store 70 kilos søyer med lam på fjellet i god tro. Dødsårsakene er mange, ikke bare rovdyrtatt sau. Jeg tror også at utmarksbeite og rovdyr kan fungere sammen, til en viss grad med gitte forutsetninger. Et godt avlsarbeid, gjeting av ulike slag og gjerder har visst seg å være effektive. Mye tyder på at bønder som tar hensyn til at det er rovdyr i regionen, mister mindre sau. Selvfølgelig er det unntak og et eller kanskje to år kan man være uheldig. Det skjer. Men den økonomiske usikkerheten gjelder i alle arbeiderklasseyrkene. Det er ikke lett for eksempel å være industriarbeider i Norge for tiden heller (har det noen gang vært?). ....Ja, min familie har jobbet i industrien/gruva samtidig som de dreiv småbruk....   

Det er mange argumenter i mot mye av det jeg skriver her. Et blogginnlegg skal ikke være så omfattende at hvert og ett argument skal gås grundig inn på. I mine øyne er det synd at spriket mellom rovdyrforkjempere og rovdyrmotstandere øker. Folk i bygdene veit hvem som er i mot og hvem som er for. Man velger omgangskrets ut i fra om man er for eller i mot. Er ikke det litt trist? Hvordan kan man da diskutere og få fram ulike momenter fra hver side av saken? Vi kan ikke løse dette uten at en av sidene rekker ut ei hand til den andre og spør om samarbeid isteden for å hetse hverandre. Jaja, man får leve i trua....

“the real problem [of wildlife management] is not how we shall handle the [animals] … the real problem is one of human management. Wildlife management is comparatively easy; human management is difficult …. 

 

* Figuren er hentet fra et omfattende litteraturstudie jeg gjorde som student på UMB. Jeg samlet sammen litteratur fra hvert land og hver bestand, prøvde å finne ut bestandstall, utbredelse, bjørnens historie og aktuelle konflikter i de ulike landene.  Jon Swenson og Andreas Zedrosser var mine vedledere (fremste bjørneforskere i Norge og kanskje Europa?)

"Norsk ungdom mer hjemmekjær enn noen gang"

Les saken her

I dagens aftenposten står det at ungdom sitter hjemme to-fem kvelder i uka. Nå skal jeg ikke fortelle om "den gangen jeg var ung". Litt fordi jeg er en person som er genuint interessert i det å være ute. Jeg er en person som uansett er mye ute. Sakens kjerne er at ungdom forandrer atferdsmønster.

Hvordan påvirker skolen dette atferdsmønsteret?
Det jeg jobber med stort sett hver dag, er ungdommenes forhold til natur og læring i naturen, med vekt på realfag. Jeg tror at skolen forsterker dette "sitte foran PC'n og være i ro" mønsteret. Det hadde vært spennende å utforske hypotesen om mer uteundervisning gir ungdom som er mer ute også på fritiden. Det handler om å gjøre mennesker trygge på mer ukjente omgivelser. Mange mennesker, uansett aldrer, gruer seg til å reise til noe nytt for så å oppdage at det er faktisk greit, jeg mestrer å være her.

For å bruke meg som eksempel. Jeg trives ikke så godt i byen. Det er mye fremmed for meg der (trikk, t-bane, trafikk, mye folk og støy osv). Likevel, når jeg mestrer å kjøre t-bane, og veit hvor jeg kan kjøpe billett og hvilken t-bane jeg skal på, så blir det med en gang tryggere å være i byen (i alle fall kjøre t-bane!). Det samme prinsippet tror jeg gjelder med å mestre naturen. Dette kalles for en dannelsesprosess, noe som jeg ser på som en naturlig del av uteundervisning (all undervisning?). Å mestre nye miljøer er en ferdighet som er viktig for alle! Det er tryggere å oppsøke nye miljøer hvis vi behersker og har mestringsfølelse fra de foregående miljøene vi har vært i. For mange er kanskje bare hjemmet og sitt eget rom foran PC'n det eneste trygge miljøet som mestres.

Uteundervisning
Naturen er uforutsigbar, på godt og vondt. Været kan forandre seg til det værre, på den andre siden så kanskje man ser en elgku som tusler der sammen med kalven sin. På mange måter er naturen uforutsigbar. Å mestre denne uforutsigbarheten er et viktig moment for å mestre naturen. Å oppleve at å være ute over tid er kaldere enn å sitte inne i lengre tid kan være en viktig erfaring for mange. Tro meg når jeg sier at ungdomsskoleelever dukker helst opp i småsko (sneakers) og grå joggebukse når det er uteundervisning i minusgrader. Jeg som står der med fjellsko til 4000 kr og "prima utstyr" fryser jo selvsagt ikke. Det er jo klart at det er gøyere for meg å være ute nettopp fordi jeg ikke fryser. Og hvordan i all verden skal elevene lære noe hvis man fryser?

Dette og flere utfordrende spørsmål spør jeg meg i min avhandling. Målet er at om tre år så har jeg i hvert fall noen svar og/eller metoder som kan bidra til at elever lærer "hard core" realfag mens de er ute!

Her leker Sigurd og jeg sammen ute i Kvaløyvågen, nov. 2012.