Dyrlegebesøk

Etter at Luke fjerna deler av høyre underkjeven så har det blitt endel slitasje på tennene. Spesielt på høyrehjørnetann. Hjørnetanna har et rotsystem som går bakover i kjeven. Å trekke/operere ut denne på vanlig måte vil ikke være mulig pga 1) fare for å knekke underkjeven 2) den massen som er igjen i kjeven bør få lov å være der. Hvis ikke tanna blir fjerna kommer infeksjonene og en resultatet blir en sjuk Luke som kanskje ikke overlever.

Konsultasjon på Jeløy dyreklinikk:
For det første må jeg bare si at Jeløy dyreklinikk er en veldig fin plass å være - både som kunde og som Luke. Vi er veldig førnøyde med dem. Siden min dyrlege der nede er kreftspesialist måtte Luke nå undersøkes av en tannspesialist. Hun ville diskutere med en kollega i Fredriksstad og de kom fram til en løsning: Det er en mulighet å file ned tanna og rotfylle (?) over for å få en rund overflate. Dette vil koste ganske mye (10 000 - 12 000 kr). Da dette er en skade som oppstod etter tidligere sjukdom så er forsikringsselskapet villige til å dekke dette mest sannsynlig. Siden det tydeligvis er få som Luke, er både veterinærer og forsikringsselskap noe usikre.

I tillegg har Luke fått en kul på nederste del av ryggraden. Jeg fikk tatt prøver av den på Ås dyreklinikk og Luke ble satt på antibiotikakur og kulen gikk ned. Kulen har dessverre blomstret opp igjen og jeg er redd for mer kreft. De tok prøver av den i dag på Jeløya og jeg venter på svar. Det var mye blod i kulen, men jeg har ingen aning hvordan det skal tolkes.

Jeg har tenkt mye på dette i dag - og veien videre. Jeg har vel som vane og tenke det værste først også får jeg heller bli positivt overraska. For å ikke miste humøret avslutter jeg innlegget med en filmsnutt fra skitur på lørdag (håper dere har nettbrett - filmet i stående format, vises i liggende....). Drever'n Tara er også med - mest på rådyrjakt men det er fart i hu også! Vi så også elgku med kalv som løp sammen med oss på åkern! Det var en veldig spesiell opplevelse! Jeg blir alltid så forbausa over hvor svære elgene er - selv om jeg har sett elg 1000 ganger! Dessverre, no pics av elgene....

Løse gordon settere

Nordmenn er full av fordommer. Vi har fordommer mot ikke etniske nordmenn, men mest av alt har vi fordommer mot hverandre. Nordleninger har fordommer mot "søringer", bønder har fordommer mot byfolk, og selvfølgelig omvendt. Jeg lurer på hva som er greia med det? Er det ikke litt smålig? Nordmenn er ekspert på å dømme hverandre ut ifra hvor folk er fra. Det første folk spør om etter de har blitt presenter er hvor de er fra. Nå tror jeg ikke at det nødvendigsvis er negativt, men vi får et inntrykk av hverandre ut ifra hvor vi er fra. Nordmenn er ofte stolte av hjemplassen sin selv om den heter Bjølsen, Toten, Sulitjelma eller Tromsø. Det er en egen stedsidentitet som er sterk her.

Hvor du er fra påvirker også hvordan type friluftsliv du driver, hvert fall hvordan type friluftsliv andre tror du bedriver. Er man fra Oslo Vest er det selvfølgelig ny-preppa løyper med pulsklokka som prøver å holde følge! "Snart er det jo birken"! Gjerne med en løs gordon setter som man egentlig ikke har tid til å passe på som virrer rundt.

Er man fra flatbygden driver man ikke "ordentlig" friluftsliv. For "ordentlig" friluftsliv er kun i brattefjellsider langt unna folk og fe! Det er der vinden blåser så hardt at det er kun "ordentlig" fjellfolk som klarer å stå i mot og takle det her! Alle andre er pyser!

Er man søring så syter man bare det blir minusgrader for det er kun ekte Finnmarkinga som lever i og av naturen! Det er en evig kamp mot naturen så langt mot nord. Men vi holder ut!

Dere har kanskje hørt noen av de her? Følt selv på noen av de her? Jeg må bare si, med bakgrunn i at jeg har bodd mange plasser i Norge, at oftest så drives friluftsliv på ganske like kår her i landet. Og folk går på ski både i og utenfor løyper, høyt og lavt, i både sol, vind og ruskevær. Få nordmenn, uansett hvor de er fra, dør i naturen (sett bort fra skred).

Men det med Oslovest-folk og gordon settere er jo sant da ;-)

Her er en amatørfilm fra dagens skitur: 

Hundekjøringskarriere?

Den første snøen har lagt seg her på Ås. Det går såvidt ann å gå på ski, men det er på kanten. Og iallefall ikke med hund! Likevel har jeg noe brennende inni meg - jeg har såå lyst til å kjøre hund! Luke begynner å bli eldre; ikke helt den samme "gøtset" som tidligere. Luke har vært en svært god trekkhund. Han har det fortsatt i seg, men klart at både kreft og alder har hatt og har sin påvirkning.

Luke og jeg på vår første tur. Vi er i Sulisfjellan rundt påsketider. Her var han omtrent 6 mnd (2006). Legg merke til nybegynnerutstyret. Dagen etter kjøpte vi vår første nomesæle, magebelte og strikk. Da gikk det bedre!

Med disse tankene i hodet har jeg begynt å drømme meg litt bort. En hund til kanskje? Sånn etter hvert, kanskje til høsten? Jeg ser bilder av mange hunder foran en slede og ønsker det var meg. Jeg vil oppgradere til å kjøre med slede! Jeg vil ikke ha AH-spann. Fuglehundspann er mer elegant i mine øyne og jeg vil også kunne trene og drive jakt. Og foreløpig tenker jeg kun 2-spann. Skal man ha pointer må den jaktes med, og jeg jakter ikke nok til å forsvare flere hunder! Får jeg en hund til ila. 2014 vil jeg fortsatt ha tid å kjøre inn den hunden med Luke og kanskje har en litt halveis sesong med en unghund og en snart pensjonist sesongen 2014/2015. Høsten 2015 vil hund nr 2 ha sin første ordentlige jaktsesong med påfølgende trekksesong 2015/2016. Så kommer kanskje Luke til å gå bort et sted mellom 2016-2017 (men det snakker vi ikke om), slik at en ny hund kommer inn kanskje rundt da.

Tinka, Luke og jeg på en "sliteuthundene-tur" ved Husvola i Østerdalen (2006/2007).

Her har søteste Lano kommet inn i bildet (sjekk det fjeset!). Dette er hans første innkjøringstur og selvfølgelig i Østerdalen (2008/2009)

Hvordan passer dette inn i doktorgradslivet? Det er jo utfordringen, selvsagt. Det vil bli litt reising med jobben, trolig mer enn det som har vært hittil. Men det ordner seg! Det hjelper jo hvis sivilstatusen holder seg, noe jeg har tru på :-) Doktorgradslivet gir jo også noe fleksibilitet, som er fordelen. Det kan til og med gi fleksibilitet med tanke på bosted. Det er ikke sikkert at jeg behøver å bo på Ås siste året (altså 2016) som skal være skriveåret. Da har jo nyhunden blitt 1 - 1 1/2 år. Det går bra det.

Lano og jeg på Kjenntjernet i Vestby (2009/2010).

Er det noen sterke innvendinger? Luke, hva sier du? "Så lenge du ikke blir mer glad i nyhunden enn meg så er det greit".  OK, men da sier vi så! :-)