Tur blir det uansett

På søndag var det nydelig vær på Hurum og turen gikk til Tofteåsen! Tofteåsen er som navnet antyder ikke akkurat Olympus Mons (vulkan på Mars, høyeste fjellet i verdensrommet med sine 21 300 m), men jaggu kan Tofteåsen by på utfordringer! Tofteåsen ligger veldig fint til i forhold til der pappa bor. Man går ca 100 m langs hovedveien, og vips er man i skauen på en grusvei. Derfra tar man høydemeterne fatt mens jeg går å mimrer på denne grusveien som jeg har gått uttalige mange ganger før. Her kjørte jeg også mye moped, sykla, fyra bål (ikke akkurat på grusveien men i nærheten), hang med både venner og uvenner og nå var jeg her igjen. Etter hvert deler gruseveien seg og blir mindre og mindre og ender opp i en bitteliten sti.

Hurumlandet er ulendt. Mange har gått seg bort her, jeg også. Det er relativt enkelt å navigere (alle fjellene går nord-sør) likevel kommer man nedi et dalssøkk kan det være vanskelig å komme seg ut. Noen av årsakene til dette er store sprekker i berggrunnen, stupbratte skråninger, isbelagte bekker, tett urskog, stor variasjon i topografi på små områder (uten at det nødvendigvis er stupbratt).

Hurum er ellers en naturperle som er lite besøkt. Det er drivi lite skogbruk (eller det er begransa til mer flate områder) så skogen er vill og vakker. Det er mange treslag på Hurum, alt fra furu til alle mulige edellauv slag og misteltein er et vanlig innslag (jeg visste ikke at misteltein var sjelden før jeg kom til Evenstad, men det er vel kanskje ikke et treslag heller..).

Dette ble en liten digresjon på naturgrunnlaget på Hurum. Tilbake til turen, vi koste oss i vintersola som har vært borte så altfor lenge. Men så skjedde det utenkelige! Luke er jo vant til å gå i fjellet både Nordpå og ikke minst både i Østerdalen og Vang. Han kom seg på ei hylle, men han kom ikke der i fra. Vi var rett bak han. Luke kom seg ingen plass og jeg måtte finne en måte å komme ned til han på. Hylla var ca 1.5 - 2 meter ned. Likevel var det islagt og ganske bratt. Jeg klarte å komme meg ned, men i det jeg skal sette beina på hylla så tar Luke sats og hopper til nærmeste hylle (horisontalt). Det ikke Luke ser er at den hylla er dekt av is så han glir og faller ned. Hvor langt er jeg usikker på, men jeg tipper 2-3 meter. Jeg ser ikke fallet, men jeg hører det. Jeg tenkte at nå er det slutt for han, men jeg rekker ikke tenke ferdig før han rister seg og markerer på nærmeste tre! Jeg puster lettet ut! På turem hjem oppdager jeg likevel to høl på knea. Heldigvis har jeg fått litt erfaring med sår og diverse så jeg rensa disse nøye, lappa sammen med bandasje og teip og i dag har såra grodd veldig fint. Vi skal på sjekk igjen ila uka pga kreften så da får vi håpe dyrlegene godkjenner behandlinga. Har går jo også på medisiner fra før som skal hindre infeksjoner.

I dag har han sovi store deler av dagen, lufta seg innimellom og det er ingen halting. Neste gang skal jeg ikke ta Tofteåsen for gitt, og at man skal ha respekt for hvert fjell og hver ås.  Her er noen bilder fra turen: