Sørgekåpe

Det som er så fantastisk med å være i naturen er at man aldri helt veit hva som venter en. I dag så jeg denne vakre sørgekåpen da jeg gikk hjem fra jobb. Og jaggu fikk jeg bilde av den - det var ikke lett, med Lukern i halvveis stand og kun mobilkamera tilgjengelig for hånda!

Ta vare på naturen folkens, triste saker å lese i dag: ospelunden i Trysil har blir hogget ned av Glommen-skog (de har blitt anmeldt, men kan det virkelig veie opp for ødeleggelsene?), snart starter lisensfellinga på bjørn hvor hele 17 stykker skal tas ut (Norge har litt over 100 bjørn, Sverige 2000-3000!) og det snart valg og forhåpentligvis får vi ut Sp (i håp om at de ikke blir erstatta med H eller FrP). Hva i all verden skal man stemme?

Jeg er akkurat ferdig med å lese en bok; Jared Diamond sin "Collapse" (samme forfatter som skreiv våpen, pest og stål). I denne boken går han tilbake i tid og ser hva som gjør at samfunn går under. Et eksempel fra Påskeøya er at de hogde ned det siste treet. Store trær kunne brukes som kanoer. I tillegg ble sjøfugl- og sjømat/krepsebestandene tilknyttet korallene kraftig redusert og naturgrunnlaget dårligere her andre Stillehavsøyer. Hvorfor hogde de det siste treet? I realiteten ble trærne forvaltet dårlig og etter hvert som generesjonene gikk ble trærne bare færre og færre og mindre og mindre i størrelse. De lærte seg å leve uten trær, men da ressursene ble for knappe sultet de ihjel, de hadde heller ingen kanoer igjen som kunne frakte dem unna.

Du tenker sikkert nå, ja men dette er på en øy, og tidene er annerledes nå for vi har jo teknologien og den vil redde oss! Først dette med teknologien; Diamond argumenterer her at teknologien har egentlig ikke gjort oss noe godt. Ta f.eks. når de første bilene kom, folk mente at de var så stille og renslige! Våre forgjengere var vant med hest og kjærre og hesten støyer og legger igjen store mengder avføring og urin i gatene (tenk i de store byene - det må ha vært en forferdelig lukt). Nå tror miljøvernorganisasjoner naivt at de skal redde verden med vindmøllekraft (ny teknologi). Jeg tror det enkle er ofte det beste - vi må bevare (ikke nødvendigvis verne, men iallefall opprettholde/ta vare på) våre skoger, fjorder, fjell og dyr.

For det andre, de landene som sliter i dag, både politisk og miljømessig er ikke alle øyer. Dette gjelder alle typer samfunn (som f.eks. Afganistan, Rwanda, samt øynasjoner som Haiti og Salomoøyene). Mye har med befolkningsvekst og Malthus-dilemmaet (jo flere folk - jo mer ressurser kreves, sagt på en annen måte; matressursene vil aldri holde tritt med en økende bestandsvekst). Malthus-dilemmaet møter endel kritikk som ikke Diamond tar opp i sin bok.

Collapse er over 500 s lang og derfor er mitt sammendrag her kun et knippe av innholdet i boken, og jeg er nok ikke i nærheten å ha den styrken i min argumentasjon som han. Likevel, trenger du et samfunnskritisk (ikke dystopisk) bok om vårt samfunn i nåtid og fortid koblet opp mot natur og menneskers valg er dette boken for deg.

En gammel hund

I går kjøpte jeg seniorfor til Lukern for første gang. Dyrlegen anbefalte det i våres, men det har tatt litt tid. "Lukern er vel ikke gammel!". Sammen med alderen kommer også kiloene. Lukern er vel litt røsslig for pointer å være (det er jo selvsagt vorstheren i han som gjør at er litt større enn en pointer!).

Så nå får vi se om det blir bedre etter hvert. For vi trimmer jo ganske mye, synes jeg. Går mye tur, trekker dekk og sykler. Men generelt er Luke roligere. Han sover mye mer nå enn tidligere. Og det er ikke bare Lukern som eldes - jeg nærmer meg 30 år med stormskritt! Å bli 20 gikk jo helt fint, 30 er kanskje første runde tallet der man tenker "oi, nå går åra unna". Egentlig tror jeg det å bli 30 går veldig bra, livet blir mer og mer stabilt og man får mulighet til å oppleve ting som studentøkonomien satt stopper for tidligere. Heldigvis trenger ikke jeg å begynne på seniorfor riktig enda ;-)

Det er ikke noe poeng å bekymre seg over ting man ikke kan gjøre noe med! For kvinendene er livet å flyte på Glomma, i selskap med sine søsken og foreldre og bare la tiden passere :-)

Rollemodeller

Uansett hvor vi er i livet, er det folk rundt oss som vi ser opp til og som fungerer som rollemodeller. I utdanningen av lærere er dette et tema som vi snakker og skriver mye om. Lærere ønsker å være gode rollemodeller og ofte kan de bli det også.

I morgen kommer det nye lektorstudenter til UMB og min seksjon. En av oppgavene studentene får av meg er tenke på sin favorittlærer og hva som gjorde han/henne til en god lærer? Hvilke egenskaper har læreren? Sammen kartlegger vi egenskapene til hva som er en god lærer.

Jeg har også gjort dette øvelsen og tankene går tilbake til naturfagslæreren min fra Hurum ungdomsskole som tok meg med ut for å lære løvtrær (mange edelløvtrær på Tofte!), han som lærte meg om cellenes oppbygninng hvor forskjellen mellom dyre- og plantecellen ble gjort tydelig (og ikke minst fotosyntesen og celleånding). Den beste øvelsen var når han gav meg et lite område ute (1 m2) hvor jeg "gjerda" denne inn med hyssing og hvor vi skulle observere hva som skjedde innenfor området. Plantene vokste helt til høsten og vinteren kom, for så å spire opp på ny med næringen fra løvene som falt.

Han var nok en av grunnene til at jeg fortsatte å like naturfag og nå har fått naturfag som yrke og forskning (i kombinasjon med undervisning). Med andre ord, denne læreren har hatt ganske stor innflytelse på mitt liv og mine valg, og konklusjonen er at lærere har noe å si for sine elevers liv. Jeg undres om det finnes andre yrker som har så stor innflytelse på så mange andres liv?

Rollemodeller er ikke bare betinget lærere. Som oftest er de venner vi har rundt oss. Som viser vei, som er gode lyttere og som kommer med veiledning og hvor vi også har samme støttende rolle tilbake. Uansett hvem du er så kan du være en rollemodell (som oftest veit du ikke at du er det), og det er kanskje verdt videre ettertanke?

Grunnen til dette innlegget er Sunniva Rose - hun er kjernefysiker og rosablogger. Jeg hørte et program med henne på P2 som fortsatt kan høres på nett (og hun har åpenbart egen blogg). Eli og Luke bloggen vil kanskje variere litt fremover når det gjelder tema. Luke og jeg gjør ikke så mye sprell som jeg ikke har skrevet om før og jeg har gått litt tom (og kanskje har jeg blitt mer kritisk til å publisere alt jeg gjør i hverdage på nett..). Så istedenfor kjernefysiker og rosablogger, vil jeg ha fokus på naturforvaltning og naturfagsundervisning (pedagogikk og naturfagsdidaktikk). Selvfølgelig er friluftsliv og Lukern med videre - for livet består ikke bare av fag!

Lukern, ikke glemt bare gjemt! :-)

Lilleborg

Jeg har nok ikke akkurat holdt hemmelig på Facebook at jeg har kjøpt meg hytte, så jeg får vel oppdatere bloggen også. Hytte er kanskje litt å ta i, iallefall ei bu! Den har lenge hett Furulund, og på folkemunne i min vennekrets har den hett Caribu. Da jeg fortalte min britiske sjef på Svalbard om planene, lot ikke reaksjonen vente på seg. Dette var et altfor amerikansk navn, og kanskje hvis jeg het Kari kunne det ha vært noe. Med andre ord, forslaget dømt nord og ned. Så hvordan havnet jeg på navnet Lilleborg? Min kjæreste kollega Gudrun, som er en dyreelsker uten like (hun har en sort katt som heter Einar) hvor hennes artkitektmann har en ting for Lanosåpe utformet som en and og derfor ringt til Lilleborg ved flere anledningner, kom med forslaget Lilleborg til ære for kjæreste Lano <3 br="">

Champagne må til! Champagnen har jeg spart i mange år og skulle ikke åpnes før stipendiatstillinga var i boks! Jeg slo på stortromma og feira begge deler ;-)

Med hjelp fra gode venner ble plenen klipt og skog på eiendommen felt. Stor tomt, der hunder og tante/fadderbarn i fremtiden (når gjerdet er på plass) kan løpe og leke fritt!

Ved til neste vinter!

Idun og Luke syntes nok det var litt varmt!! 

Spock og rovdyr

Vil du bli kjent med Spock så er Star Trek det rette universet. Nemi gjør en kreativ og spennende kobling fra ST til rovdyrkonflikten..

Ullstein og Lea

Lille Lea Johanne på gårdsbesøk hos meg. Hu mata sauen og var ikke redd i det hele tatt :-) Jeg tror det er viktig at dyr og barn har jevnlig og god kontakt. Også trives jeg så godt her jeg bor nå - bare se på utsikten og på motsatt side er det faktisk ganske store skogområder (til Ås å være) som Lukern og jeg kan boltre oss på.

Stakkars Luke, det har ikke blitt noe særlig tur siden søndag på han pga foten min. Jeg har fått en god venn til å lufte han hele uka nå, pluss en kollega når jeg har vært på jobb, så han har nok ikke lidd noen nød. Likevel vil det nok bli godt for han å komme til Berit å leke med Enja og Pippa :-) Trur han gleder seg! :-)

Fisketur

Det deilige været som er nå innbyr til uteaktiviteter og Lukern storkoser seg. Likevel koster det med uteaktivitet, Lukern fikk sånn vannhale (der halen henger slapt) og jeg vrikka foten (en uke før Svalbard!!!). Labradorene på bildet heter Idun og Bestla - er de ikke fine?