En vårlig historie som kanskje er litt trist

Våren er i full anmasj her på Ås og det har kommet masse masse fugl! Kvinender, alle mulige troster, hettemåsen, musevåken, sothøna, min favoritt rugda, og jeg tror jaggu jeg så en flokk med brushaner her forleden også.

Appropo våren så er også rådyrene mer synlige nå. Jeg har minst ni faste på nærmeste åker og i tillegg kommer de som vandrer litt frem og tilbake. I går var vi og gikk tur i Drøbak - for å se sjøen, trene litt dressur og få litt semi by-trening (les: trening i å møte andre hunder når vi går). På vei hjem ser jeg plutselig ei elgku med en fjorårskalv rett ved veien - kult, lenge siden jeg har sett elg så nært! Så vi ender jo opp med å kjøre sakte og må snu en gang for se litt nærmere.

Rett bortenfor får jeg øye på to rådyr i full firsprang, "men vent er det et tredje lite rådyr også?" Det viser seg å være ei bikkje som jager dissa rådyra. Og ja, det kan skje alle hundeeiere.. Jeg klarte etter hvert å hente inn denna bikkja (heldigvis at jeg hadde godbiter i lomma), stappe den i bilen og kjørte rundt og ringte på hos flere tilfeldige hus - "Hei mangler du ei bikkje?". Ingen hell, og jeg ringer Follo politidistrikt "Hei, har dere fått melding om noen som savner ei bikkje? - Nei, dessverre, men har du mulighet til å ha bikkja?...". Jeg prøvde ett siste hus, banka på. "Hei, mangler du ei bikkje?" Mannen som åpner ser rundt beina sine og svarer "Ja, jeg gjør visst det! Hakke merka at hu var borte en gang jeg!" Jeg forteller at bikkja jaga rådyr "Det har hu aldri gjort før..." Uansett, vakre Milla kom hjem til eiern sin igjen, og jeg satt igjen med følelsen at kanskje hadde det vært bedre visst jeg ikke fant eiern og jeg kunne ha Milla sjøl. Likevel får jeg håpe at Milla har det bra der hu er og at rådyra får være i fred, i hvert fall en stund.