Med eller uten hund?

Om tre dager skal jeg møte min gode friluftsvenn fra folkehøgskola, Thomas, på Tyinkrysset i Vang kommune. Hans mål er å gå Norge på langs til inntekt for Haiti. Mer informasjon finnes på bloggen hans; link i blogglisten min. Hvor langt jeg skal gå er ikke helt bestemt, men det foreløpige målet er til Eidsbugarden. Spørsmålet videre er om jeg skal ta med en hund og hvordan løse det i praksis? Det er sikkert ikke lov å ha med hund på evt. hytter vi skal overnatte på. Så jeg må ha med telt. Da blir det mer vekt. Men kanskje det går bra likevel, for jeg er ekspert på å ha med lite. Og hundene har kløv sånn at de skal uansett bære sin egen mat. Men så er spørsmålet, hvem hund skal jeg ha med? Jeg faller på Luke pga at han kan bære mye, er fysisk og ikke minst mental sterk, og mindre kravstor. Lano er "prinsessen på erten" og takler kanskje ikke så godt hvis det butter i mot og han ikke får viljen sin. Men det hadde vært gøy å sett tålegrensen hans også. Det er veldig vanskelig å velge mellom sine egne hunder, men akkurat nå faller jeg på Luke. Da får jeg litt tid med han på egenhånd, noe jeg tror han vil sette stor pris på. Neste gang kan jeg jo ha med Lano, ikke sant!?

På tur igjen! Uten eller med hund? Luke eller Lano? Uansett gleder jeg meg til å ta bena fatt og være den ute-jenta jeg er skapt til være.

Blomster-Eli

Jeg sitter i sofaen hjemme hos far på Filtvet. Luke og Lano er også oppe i sofaen. Men hysj, ikke si det til noen. Grunnen er at jeg trenger litt trøst fordi jeg har fått en liten sommerforskjølelse (kanskje noe selvforsynt etter Tofteda'ene). Det er frykelig kjedelig. Derfor tenker jeg på blomster. Min kunnskap om blomster er relativt dårlig, spesielt blomster med blomster. Planter som ikke har blomster liker jeg litt bedre. Uansett, på Tofte er det endel blomster og planter som jeg sjelden ser andre steder. Misteltein er Tofte spesielt kjent for. Når jeg gikk hjem fra Natasha så jeg en spesiell blomst, som trolig er en hageplante. Den var iallefall veldig fin. Hadde fargenene til lupiner og kunne minne om geitramsen. Bare at det var masse klokker på den. Når jeg ikke vet navnet på blomsten så finner jeg på et navn selv, så denne ble kalt Juleklokke. For hvis man kuttet stilken og ristet på blomsten så høres det ut som når man ringer julen inn. Så jeg for meg da.. Så kanskje det er bra at man ikke kan alt, for da for man utløp for fantasien også?

Dette er grunnen til at naturen fasinerer meg. Den er motstridende. Gjennom forskning blir naturen kartlagt vitenskapelig, men går man i skogen ser man og opplever det mystiske og mytiske. Fantasien kan ta overhånd. Og det trenger man ingen mastergrad for å oppleve - så vi må ut på tur og la sansene våre ta over fornuften. For å kunne gjøre dette har jeg en "Tenkeplass". Alle burde ha en Tenkeplass som helst ikke bør være langt fra hjemmet, for hvis ting blir tøft kan man bare gå dit for å tenke og fantasere, og plutselig vil en løsning på problemene være innenfor rekkevidde. Dette er veldig kjekt. Og husk det geniale at man kan ha flere Tenkeplasser!


Her er en blomst fra Svalbard (jeg har kun Svalbardbilder på PC'n!) - noen som vil gjette for å få stjerne i boka?

Back to life

Hverdagen og sørligere breddegrader har innhentet meg og hundene er på plass igjen i min forvaring. Begge hundene har hatt det kjempefint hos sine passere og de fortjener en STOR takk. På grunn av de kunne jeg oppleve Svalbard til det ytterste - for de var i de beste hender!

Det er vanskelig å få trent hundene skikkelig for tiden. Og det er det 3 grunner til:
1 - varmen gjør at hardtrening kun kan foregå på kveldstid.
2 - jeg har ikke rett utstyr. Sykkelen min er stasjonert på Vestby. Sikler litt etter en Pawtrekker for tiden. Den ser kult ut!
3 - der pappa bor nå er det lite plen å boltre seg på

Derfor vil jeg prøve å få de til å svømme. Det er topp trening. Saken er bare at det er ingen av disse to som er stor fan av å svømme. Selv om vannet er varmt! Men vi tar det gradvis. Lano svømte litt i dag, mens Luke fikk litt vann over seg.

Jeg tenker også på å gjøre som huskeyeierne og binde tau fast i bilen og hundene og la de "trekke" bilen. I prinsippet er jeg litt i mot det siden man bl.a. mister kontakten med bikkjene. Men for å få ut energi er det kanskje en god idè? Hmm..

Røskestadvannet på Hurum.

Lukern

Svalbard :D

Jeg føler meg som verdens heldigste som har fått lov til å være med på dette eventyret nesten 80 grader nord. Områdene nær Longyearbyen er i stor grad preget av gruvedrift der kullet gjør landskapet en anelse mørkere enn det som er naturlig. Det er ingen skog eller busker, som gir et inntrykk av et goldt landskap. Men det er bare lureri for det myldrer av fugle- og dyreliv. Og for en geolog/palentolog er dette eldorado. Vi fant flere fossiler bl.a. av ammonitter og musling. Reinen var fantastisk - det boblet over av glede når de kommer bort for å undersøke hva jeg var. Også reinskalvene bare så nydelige. Here are some pics - enjoy!


Reinen


Tundra


Gromgjengen som speider etter rein på Platåfjellet.


Peter, meg (med kikkert) og Gina som varmer oss i jervenduken med Hjortfjellet i bakgrunnen.


Gina på vei opp i høyden (her er forresten klokken 12 om natta og sola står nesten i nord). Helvetiafjellet i bakgrunnen.

Vender nesen mot nord

Longyearbyen: Here I come!

Vi driver også og flytter ut. Alt er kaos - og jeg finner ikke fjellstøvlene mine som er greit å ha når man skal være slave i to uker i div daler i nærheten av Longyearbyen. Men jeg reiser ikke enda og kanskje finner jeg de igjen.. De går jo ikke på egenhånd.. eller?

Nei, rotet venter!

Ha en strålende sommer folkens!

Åndedrett

Urnenedsettelsen til mamma var i går. I den anleding har jeg to dikt jeg vil dele. Det første heter Døden og er skrevet av Stein Mehren, mens det andre er et vers fra diktet Åndedrett skrevet av Kolbein Falkeid.

Døden

Døden er alltid nær oss
Det er som den bare har vendt
en annen side mot livet
og rører ved oss

Den svøper seg inn i et fravær
så mørkt at det blender deg
Utvendt mot livet - kanskje å dø
er å snu seg en annen vei

Åndedrett

Så nær de døde er oss
Selv om de er borte, bak svingen,
på den andre siden av forstanden
er de ikke borte

Lars, Elisabeth, Luke og Lano på kanotur!

Akkurat som i fjor tok vi en overnattingstur til Hurumlandet nærmere bestemt Langvannet. Da gikk vi inn, mens i år lånte vi kanoen til pappa (som er minst 30 år!) og dro på tur. På turen opp hadde vi motvind så brukte relativt lang tid. Men det var god trening for overkroppen og vi fikk med oss solnedangen før vi campa på ei øy som vi alle stortrivdes på. Været var strålende og alle fikk prøvd seg i vannet en tur.

Hurumlandet har etterhvert blitt et attraktivt område på (det sentrale) Østlandet. Om det er LarsMonsen-effekten eller kanskje det at Oslofolk har blitt lei Marka veit jeg ikke, men det er bettraktelig mer folk der nå enn da jeg vokste opp. Likevel var vi heldige og fikk være helt i fred. Det må jo sies at det er jo et flott område, med furu, lyng og blåbærlyng som ikke skogbruket har fått klørne i (mye er verna). Det er også mindre flått og ingen(/lite) hjortelusflue i forhold til Follosia. Men nok pjatt - her er noen bilder fra turen.


Koser seg i kanoen!


Bytter på hvem skal være med å leke i kanoen.


Lano har oversikt om det er noe farlig i vannet.


Luke hviler på land i mens.. eller er det sokkene som gjorde at han falt i koma?


Det var ikke enkelt å få fisk - enda vi hadde duppen ute hele tia, og fiska med forskjellige spinnere og sluker. Fisken vaka jo som bare det! -burde vel fiska med flue!