Hannbikkje vs tispe!

Dette er en evig diskusjon, men dessverre har jeg ikke tenkt å ytre noen meninger, bare fortelle en liten historie.

Luke er selve symbolet på hannbikkje og maskulinitet. Lano.. njaa..njoo.. har vel ikke helt bytta fil, kjører kanskje på den gule stripa. Han har jo hatt sine perioder der Luke har vært ufrivillig jokkekompis, tålmodig sådan, men i dag var det nok. Min teori er at det bunner ut at Tale sin Hekla har hatt/har løpetid og dette trigger jo diverse mannlige kjønnshormoner, selv hos Lano. Luke har lekt Ghandi, som vil si at "jeg gidder ikke å spise før jeg får se Hekla". Åh tro meg, Hekla og Luke har ikke møttes, men Tale har vært på besøk med Hekla i bilen (også tisset hun litt i hagen) og det var visst nok for hormonene til å løpe løpsk. Så Luke har nesten ikke spist på to dager og sporadisk før det og Lano prøver seg på Luke; en tikkende bombe. Så i dag, sent i kveld, hadde de et lite oppgjør. Mest lyd og jeg fikk stoppe bare med stemmen. Putta Luke i buret og sjekka Lano for sår, ingenting heldigvis og begge roa seg ned. Fôra de og lufta de en snartur og da var de perlevenner igjen. Kanskje hjalp det at Luke fikk i seg litt mat? Han blir ofte gretten hvis han ikke får i seg nok. Men hvem blir ikke det?

(Jeg tror også at min teori kan ha en underteori som handler om kos. Kanskje Luke var sjalu for at jeg akkurat hadde kost med Lano? Selv om jeg hadde kost med Luke før det.. hmm.. Lano kunne gjerne kost hele dagen og det er ofte han som ikke liker at jeg koser med Luke).

I denne historien er det flere moraler, og jeg sier ikke at tisper er best, bare at det kan være utfordrende i noen sammenhenger å ha hannhund. Men det skal også sies at det ikke er så ofte vi møter klare løpetisper. Det viktigste nå er at de begge ligger i hver sin krøll å sover stille og fredelig, som venner! God natt folkens!