Blomster, harepus og madrass

Det tar jo litt tid, dette her med flytting. Nettet er ikke helt på plass så derfor har det blitt lite blogging. MEN jeg har tatt noen bilder. Ta en titt:

Vi fant denne falne ospa. Jeg trudde først det var mus, men ved nærmere etterforskning var det tydelige merker etter to større fortenner. Her har Helene Harefrøken vært.

Og jaggu hadde ho tatt for seg!

Innflytningsgaver - godt med litt som pynter opp! (Nå mangler bare gardiner!!).

Luke og Tara har fått eget hunderom. Her trives de virkelig!!

Nødrim

Ja, hva skal en si!
Det har vært ei travel ti'! 

Men hør,

jeg lider ingen nød!

Flyttelass har blitt kjørt,

doktorgrad skal bli hørt,

fyllinga har fått en visit

med alt mulig oppsamla dritt.

Gamle huset er tømt,

og Luke og jeg har rømt

til et nytt hus i skogen

som er litt unna skolen.

Med varme gulver

og tette vegger

blir det en annen komfort

som jeg og Luke nå får. 

Luke og Tara har et hunderom fått

og det er jaggu som et hundeslott!

Vi er alle tilfreds

for her er det lite stress.

Besøk ønsker vi

så er du forbi

med enten bil eller hest

er du velkommen som gjest!

Kjære Tor

Kjære sterke allmektige Tor

Jeg har ikke bedt så mye til deg eller andre i Åsgaard, men jeg har vært ivrig tilhenger av deg i "Thor-filmene", samt i Avengers. Men du er kanskje ikke så inn i Marvel Comics?

Uansett, til saken. Jeg vet ikke om du har lest deg opp på klimaendringene som skjer her på jorda nå? Er det likens i de andre rikene dine? Her i Norge så har det vært en utrolig mild og våt vinter. For at jeg skal kunne få til en blot for å hylle deg så er jeg avhengig av at det er kaldt og snø. Hvert fall et par minus og 10-20 cm snø.

Du har helt rett Tor, det er ikke jakttid nå. Men hunden min og jeg trenger den treningen på ski slik at vi kan få en god jaktsesong 2014.

Og helt ærlig Tor - du syns det er mye barskere med litt snø og kulde ikke sant? Vi er jo tross alt nordmenn!

Håper på positivt resultat! Hils de andre!

Med beste hilsen,
Elisabeth "Karlsdottir"

Rovdyra våre - hva skjer med dem?

En felles nordisk forvaltning av rovdyra er foreslått. Et samarbeid på tvers av grenser er ofte konklusjonen fra forskere, spesielt på store rovdyr. De vandrer, og de vandrer langt! Dette gjelder ikke bare norden, men de landene som deler rovdyrbestander med andre land (typisk fjellområder som eksempler). Se for eksempel på brunbjørnen i Europa (Figur 1). Brunbjørnen har forsvunnet fra Vest-Europa ila 1900-tallet.  Norge, Sverige, Finland og Russland er de landene hvor det er mulig for brunbjørnen å øke bestanden pga lav befolkningstetthet. I Norge derimot, er bestanden lav (ca 120-150 dyr). 

Det trist å se at Norge ikke anerkjenner hvor viktig det er å ha levedyktige bestander av brunbjørn (sammen med Sverige og Finland). Vi spiller en viktig rolle i bevare arten, men vi vil ikke ta på oss den rollen. 

Figure 1. Present distribution of brown bear in Europe. S = Scandinavia, NE = North Eastern population, C = Cantabrian population, P = Pyrenean population, ADP = Alps-Dinaric-Pindos population, CM = Carpathian Mountain population, SP = Stara Planina population, RR = Rila-Rhodope population.*

I Norge synes det å være (landbruks)politikk som gjelder, ikke forskning. Sesongen 2013/2014 har vært et år hvor mange av våre rovdyr har gått tapt. For ulven sin del er det snakk om 40-50 % av bestanden. Gaupejakta har ei jaktkvote som er 20-30 % av bestanden. Jerven har jeg ikke helt oversikt over, men sikkert ikke mer oppløftende statistikk der heller. Vi må huske på at rovdyra er K-strateger. De er store, føder relativt få avkom, lang drektighetstid osv. Med andre ord: å redusere bestanden kan ha alvorlige konsekvenser på lengre sikt (det er kanskje det som er hensikten..?). Ikke les dette som at jeg er totalt i mot rovdyrjakt; det jeg reagerer på er det store uttaket og uklar langtidsforvaltning av rovdyra fra statlig hold. Enten må vi ha levedyktige bestander eller så kan vi feige ut og overlate forvaltninga til andre. 

Jeg kan forstå fortvilelsen av å finne rovdyrtatt sau og hund. Det er ikke et gledelig syn, på ingen måte. Det jeg ikke skjønner er hvorfor det sleppes store 70 kilos søyer med lam på fjellet i god tro. Dødsårsakene er mange, ikke bare rovdyrtatt sau. Jeg tror også at utmarksbeite og rovdyr kan fungere sammen, til en viss grad med gitte forutsetninger. Et godt avlsarbeid, gjeting av ulike slag og gjerder har visst seg å være effektive. Mye tyder på at bønder som tar hensyn til at det er rovdyr i regionen, mister mindre sau. Selvfølgelig er det unntak og et eller kanskje to år kan man være uheldig. Det skjer. Men den økonomiske usikkerheten gjelder i alle arbeiderklasseyrkene. Det er ikke lett for eksempel å være industriarbeider i Norge for tiden heller (har det noen gang vært?). ....Ja, min familie har jobbet i industrien/gruva samtidig som de dreiv småbruk....   

Det er mange argumenter i mot mye av det jeg skriver her. Et blogginnlegg skal ikke være så omfattende at hvert og ett argument skal gås grundig inn på. I mine øyne er det synd at spriket mellom rovdyrforkjempere og rovdyrmotstandere øker. Folk i bygdene veit hvem som er i mot og hvem som er for. Man velger omgangskrets ut i fra om man er for eller i mot. Er ikke det litt trist? Hvordan kan man da diskutere og få fram ulike momenter fra hver side av saken? Vi kan ikke løse dette uten at en av sidene rekker ut ei hand til den andre og spør om samarbeid isteden for å hetse hverandre. Jaja, man får leve i trua....

“the real problem [of wildlife management] is not how we shall handle the [animals] … the real problem is one of human management. Wildlife management is comparatively easy; human management is difficult …. 

 

* Figuren er hentet fra et omfattende litteraturstudie jeg gjorde som student på UMB. Jeg samlet sammen litteratur fra hvert land og hver bestand, prøvde å finne ut bestandstall, utbredelse, bjørnens historie og aktuelle konflikter i de ulike landene.  Jon Swenson og Andreas Zedrosser var mine vedledere (fremste bjørneforskere i Norge og kanskje Europa?)

Praktisk arbe!

I helga dro vi på hytta for å lade batterier etter noen uker med operasjon, infeksjon and you name it! Det målet ble iallefall nådd :-)

Det er rart hva litt praktisk arbeid kan gjøre for en skrott!

Dyrlegebesøk - operasjon

Akkurat på denne dag i 2006 blei Luke henta i Heggedal og jeg satt i baksetet sammen med min nye fine hund hele veien opp til Stai. Ikke visste jeg da at jeg kom til å ha så stor glede av Luke i årene fremover. Ikke minst tenker jeg på alle de fine skitura!

I dag har jeg sitti i baksetet med han på ny. Denne gang fordi han har operert ut alle fire hjørnetennene (som jeg forøvrig fikk med hjem - og for et rotsystem!). Heldigvis har alt gått bra - og nå håper vi på noen år til sammen på ski.

Nå ligger han med pledd foran en varm vedovn. Sliten, men ok. Matmor er også sliten.

Kulen viste seg å være betennelse og blir fjerna om ca 10-12 dager.

Dyrlegebesøk

Etter at Luke fjerna deler av høyre underkjeven så har det blitt endel slitasje på tennene. Spesielt på høyrehjørnetann. Hjørnetanna har et rotsystem som går bakover i kjeven. Å trekke/operere ut denne på vanlig måte vil ikke være mulig pga 1) fare for å knekke underkjeven 2) den massen som er igjen i kjeven bør få lov å være der. Hvis ikke tanna blir fjerna kommer infeksjonene og en resultatet blir en sjuk Luke som kanskje ikke overlever.

Konsultasjon på Jeløy dyreklinikk:
For det første må jeg bare si at Jeløy dyreklinikk er en veldig fin plass å være - både som kunde og som Luke. Vi er veldig førnøyde med dem. Siden min dyrlege der nede er kreftspesialist måtte Luke nå undersøkes av en tannspesialist. Hun ville diskutere med en kollega i Fredriksstad og de kom fram til en løsning: Det er en mulighet å file ned tanna og rotfylle (?) over for å få en rund overflate. Dette vil koste ganske mye (10 000 - 12 000 kr). Da dette er en skade som oppstod etter tidligere sjukdom så er forsikringsselskapet villige til å dekke dette mest sannsynlig. Siden det tydeligvis er få som Luke, er både veterinærer og forsikringsselskap noe usikre.

I tillegg har Luke fått en kul på nederste del av ryggraden. Jeg fikk tatt prøver av den på Ås dyreklinikk og Luke ble satt på antibiotikakur og kulen gikk ned. Kulen har dessverre blomstret opp igjen og jeg er redd for mer kreft. De tok prøver av den i dag på Jeløya og jeg venter på svar. Det var mye blod i kulen, men jeg har ingen aning hvordan det skal tolkes.

Jeg har tenkt mye på dette i dag - og veien videre. Jeg har vel som vane og tenke det værste først også får jeg heller bli positivt overraska. For å ikke miste humøret avslutter jeg innlegget med en filmsnutt fra skitur på lørdag (håper dere har nettbrett - filmet i stående format, vises i liggende....). Drever'n Tara er også med - mest på rådyrjakt men det er fart i hu også! Vi så også elgku med kalv som løp sammen med oss på åkern! Det var en veldig spesiell opplevelse! Jeg blir alltid så forbausa over hvor svære elgene er - selv om jeg har sett elg 1000 ganger! Dessverre, no pics av elgene....

Lykkepille med pels

Noen dager er litt mer slitsomme enn andre. Da er det godt å ha en Luke som gjerne vil gå på skitur, som gjerne vil ligge i sofaen og som gjerne vil ha klapp og kos.

Det er ikke jeg som skjemmer bort Luke, det er han som skjemmer bort meg :-)

Leger uten grenser?

Tydeligvis ønsker noen allmennleger å sette ei grense for selvbestemt abbort hos kvinner.

De fleste som tar abbort er unge, de er mellom 18-24 år.

Jeg synes at jenter fremstilles som sexgale vesner som ikke har kontroll på (under)livet og derfor bruker abbort som prevansjonsmiddel. Ja, det er mange jenter og kvinner som tar abbort, men som alle vet må det en gutt/mann til før befruktning kan skje. Det er nemlig to om det. Eieren av sædcellen er ute av diskusjonen.

Det er mange grunner til at jenter/kvinner tar abbort; mange av grunnene er like aktuelle i dag som før.

Samvittigheten til legene, bunner ut i religiøs tro for de alle fleste (jeg lurer på om de også er menn?). Jeg synes det burde bunne ut i den jentas eller kvinnens ønske (evt. i samråd med barnefaren). Mange kvinner har kjempet før oss. Mange har dødd av forsøk på selvgjort abbort. Jeg er redd for at leger som har reservert seg, får en jente/kvinne på samvittigheten istedenfor. Kanskje ikke av en selvgjort abbort, men av psykiske lidelser som vil komme av å møte motstand hvor man skal møte forståelse og trygget. Et legekontor er en av de stedene der man føler seg mest sårbar.

Fortsett heller arbeidet med å lage trygge p-piller, fremme bruk av kondom og et holdningskapende arbeid hvor et trygt og sikkert seksualliv er i fokus. Å reservere seg for abbort er et steg i feil retning, ikke bare for kvinnesaker, men også for allmennlegepraksisen.  

Løse gordon settere

Nordmenn er full av fordommer. Vi har fordommer mot ikke etniske nordmenn, men mest av alt har vi fordommer mot hverandre. Nordleninger har fordommer mot "søringer", bønder har fordommer mot byfolk, og selvfølgelig omvendt. Jeg lurer på hva som er greia med det? Er det ikke litt smålig? Nordmenn er ekspert på å dømme hverandre ut ifra hvor folk er fra. Det første folk spør om etter de har blitt presenter er hvor de er fra. Nå tror jeg ikke at det nødvendigsvis er negativt, men vi får et inntrykk av hverandre ut ifra hvor vi er fra. Nordmenn er ofte stolte av hjemplassen sin selv om den heter Bjølsen, Toten, Sulitjelma eller Tromsø. Det er en egen stedsidentitet som er sterk her.

Hvor du er fra påvirker også hvordan type friluftsliv du driver, hvert fall hvordan type friluftsliv andre tror du bedriver. Er man fra Oslo Vest er det selvfølgelig ny-preppa løyper med pulsklokka som prøver å holde følge! "Snart er det jo birken"! Gjerne med en løs gordon setter som man egentlig ikke har tid til å passe på som virrer rundt.

Er man fra flatbygden driver man ikke "ordentlig" friluftsliv. For "ordentlig" friluftsliv er kun i brattefjellsider langt unna folk og fe! Det er der vinden blåser så hardt at det er kun "ordentlig" fjellfolk som klarer å stå i mot og takle det her! Alle andre er pyser!

Er man søring så syter man bare det blir minusgrader for det er kun ekte Finnmarkinga som lever i og av naturen! Det er en evig kamp mot naturen så langt mot nord. Men vi holder ut!

Dere har kanskje hørt noen av de her? Følt selv på noen av de her? Jeg må bare si, med bakgrunn i at jeg har bodd mange plasser i Norge, at oftest så drives friluftsliv på ganske like kår her i landet. Og folk går på ski både i og utenfor løyper, høyt og lavt, i både sol, vind og ruskevær. Få nordmenn, uansett hvor de er fra, dør i naturen (sett bort fra skred).

Men det med Oslovest-folk og gordon settere er jo sant da ;-)

Her er en amatørfilm fra dagens skitur: 

Hundekjøringskarriere?

Den første snøen har lagt seg her på Ås. Det går såvidt ann å gå på ski, men det er på kanten. Og iallefall ikke med hund! Likevel har jeg noe brennende inni meg - jeg har såå lyst til å kjøre hund! Luke begynner å bli eldre; ikke helt den samme "gøtset" som tidligere. Luke har vært en svært god trekkhund. Han har det fortsatt i seg, men klart at både kreft og alder har hatt og har sin påvirkning.

Luke og jeg på vår første tur. Vi er i Sulisfjellan rundt påsketider. Her var han omtrent 6 mnd (2006). Legg merke til nybegynnerutstyret. Dagen etter kjøpte vi vår første nomesæle, magebelte og strikk. Da gikk det bedre!

Med disse tankene i hodet har jeg begynt å drømme meg litt bort. En hund til kanskje? Sånn etter hvert, kanskje til høsten? Jeg ser bilder av mange hunder foran en slede og ønsker det var meg. Jeg vil oppgradere til å kjøre med slede! Jeg vil ikke ha AH-spann. Fuglehundspann er mer elegant i mine øyne og jeg vil også kunne trene og drive jakt. Og foreløpig tenker jeg kun 2-spann. Skal man ha pointer må den jaktes med, og jeg jakter ikke nok til å forsvare flere hunder! Får jeg en hund til ila. 2014 vil jeg fortsatt ha tid å kjøre inn den hunden med Luke og kanskje har en litt halveis sesong med en unghund og en snart pensjonist sesongen 2014/2015. Høsten 2015 vil hund nr 2 ha sin første ordentlige jaktsesong med påfølgende trekksesong 2015/2016. Så kommer kanskje Luke til å gå bort et sted mellom 2016-2017 (men det snakker vi ikke om), slik at en ny hund kommer inn kanskje rundt da.

Tinka, Luke og jeg på en "sliteuthundene-tur" ved Husvola i Østerdalen (2006/2007).

Her har søteste Lano kommet inn i bildet (sjekk det fjeset!). Dette er hans første innkjøringstur og selvfølgelig i Østerdalen (2008/2009)

Hvordan passer dette inn i doktorgradslivet? Det er jo utfordringen, selvsagt. Det vil bli litt reising med jobben, trolig mer enn det som har vært hittil. Men det ordner seg! Det hjelper jo hvis sivilstatusen holder seg, noe jeg har tru på :-) Doktorgradslivet gir jo også noe fleksibilitet, som er fordelen. Det kan til og med gi fleksibilitet med tanke på bosted. Det er ikke sikkert at jeg behøver å bo på Ås siste året (altså 2016) som skal være skriveåret. Da har jo nyhunden blitt 1 - 1 1/2 år. Det går bra det.

Lano og jeg på Kjenntjernet i Vestby (2009/2010).

Er det noen sterke innvendinger? Luke, hva sier du? "Så lenge du ikke blir mer glad i nyhunden enn meg så er det greit".  OK, men da sier vi så! :-)

Det kan aldri bli for varmt!

Jeg tror Luke liker veldig godt at det er kaldt inne for det er det god varme i peisen :-)

Med blanke ark og nye fargestifter

Julen er (heldigvis) over og jeg er godt i gang med et nytt år, nytt semester og ny giv! Nyttårshelga var jeg så heldig å kunne feire på fjellet. Ski- og sparkturer med både en og to og tre hunder. Luke og jeg storkoste oss! Det er dette vi er skapt til å gjøre. Trur du det finnes en lønna 100 % stilling hvor arbeidsoppgavene var å kjøre hund? :-)

Appropo jobb, som jeg nevnte er det nytt semester og studentene mine har kommet tilbake for å lære mer pedagogikk og naturfagsdidaktikk. Å undervise er nesten på lik linje med hundekjøring! Og det er vel lettere å få 100 % lønna stilling med å undervise!