Jeg gikk bakerst i taulaget og kunne til tider ikke se fremstemann. Da er det fornuftig å snu!
Etter nedturen av å ikke komme opp på Uranostind måtte jeg jo bestige et fjell for å få opp selvtilliten, og da var Hugakollen (1132 m.o.h.) et godt og enkelt alternativ. Lano bærte kløv med ca 6 kg og vi hadde stålende utsikt. Vi møtte også en hanhund som Lano fikk hilse på.
Men Luke måtte jo også få topptur så han fikk være med på Grindafjell (1674? m.o.h.) som var ganske tøff for hundene (Milo var også med) med en del ur. Men de klarte seg bra, men hadde jeg visst at det var så mye ur ville jeg nok ha revurdert.
Vang har mange muligheter for friluftsfolk og det er veldig mange muligheter for hundefolk også :) Nå skal jeg se hva Hurum og Tofte har og by på - kanskje blir det Tofteåsen med en noe mer beskjeden høyde (202 m.o.h.) som må bestiges neste gang!
1 kommentar:
Hei!Man må benytte de mulighetene som byr seg, og det viktigeste er kanskje ikke å nå toppen, men å være underveis? Det er ikke høyden eller lengden det kommer an på, i hvertfall ikke når det kommer til turglede!
Legg inn en kommentar