Luke er god som ny

(med et lite forbehold bare)

Men se på bilde; du kan ikke se at han mangler nesten halve underkjeven (ok så er bilde mest natur og ikke nærbilde av kjeven akkurat..)! Dyrlegene var så fornøyde med han i dag, og han fikk masse skryt. Vi mangler bare svar på siste prøven for å avkrefte at kreften ikke har spredt seg/de ikke har fjerna nok av kjeven. Tvi tvi!:-)

Også fikk jeg et lite nyss fra Vang i dag at Lano koser seg i nysnøen, men gleder seg til å være hos mamma en stund :-) Han kommer 8. november, og det tror jeg blir årets beste bursdagsgave!

Ny parfyme

I dag har jeg ufrivillig prøvd ut en ny parfyme! Hør nå her:

Det er jo slik at når man skal fylle bensin og man ser på pumpa at tallene begynner å gå så forventer man jo å få litt bensin ned på tanken.. Men det skjedde ikke, selv om tallene rulla avgårde! Og jeg måtte sjekke, kommer det virkelig ikke bensin?

Og det gjorde ikke det - ikke før jeg pekte pistolen mot ansiktet, da selvfølgelig kom det rikelig!

Jeg lo av meg sjøl på tur hjem mens jeg kjente at det begynte å svi i panna...

Oppdatering på Luke og livet

Såra gror, Luke har fått mer energi og verden smiler til oss igjen! Det er bra!! På tirsdag skal vi ta ny CT-scanning og da krysser vi fingre og tær for at kreften ikke har spredd seg. Luke har tilpassa seg godt en noe kjeveløs tilværelse. Litt andre lyder når han drikker og spiser, og plutselig kan kjeften bli litt skjeiv, ellers er det samme gamle Luke. Nå tenker jeg; hvorfor bekymra jeg meg i det hele tatt - alt har jo gått så bra!! Så min lærdom av dette skal være at det er ingen grunn til bekymring, ting ordner seg alltid til slutt!

Jeg kjenner på meg at den kommende uka kommer til å bli veldig bra!! Nå skal vi begynne med trening, bygge litt muskler få litt kondis og nyte naturen! Bilder fra trening og turer vil komme :-)

Hilsen Elisabeth som skal se mer positivt på livet fremover

Verdens værste mor

Har du noen gang hatt den følsen? At du er verdens værste hundeeier? Jeg fikk den følelsen igjen i dag.

Jeg tok en tur på trening før jobb idag og parkerte bilen strategisk til, slik at jeg kunne se han fra vinduene. Jeg titta etter han flere ganger og hver gang lå han og sov. Ingen problemer, han hadde snudd seg en gang, ellers rolig. Men da jeg kom ut i bilen hadde han klart å dratt av seg skjermen og bandasjen var av. Ånei, ånei, ånei! Hvordan kunne jeg gå i fra han? Heldigvis tror jeg
ikke han har gjort noe annet enn å klø litt. Alle stingene var inntakte, han var litt hoven, ikke noe blod. Det han kan ha gjort er å åpne kjeven for mye slik at det vil ta lenger tid for sårene inne i munnen vil gro. Heldigvis har jeg bandasjeutstyr på jobben, og jeg fikk kjapt lappa han sammen igjen. Vi satser på minimale konsekvenser.

Kanskje er det dumt av meg å publisere dette i en blogg og sette meg selv i dårlig lys (og jeg sier heller ikke dette for at dere skal si "nei da Elisabeth, du er ingen dårlig mor"). Jeg forteller denne historien fordi den følelsen man får, når man ikke har tatt alle forhåndreglene man skal for noe av det kjæreste man har, er så forferdelig. Jeg klandrer ikke meg selv for mye, for man klarer ikke å helgardere seg mot alt. Det tror jeg ikke foreldre til "vanlige" barn klarer heller. Det eneste jeg kan gjøre fremover er å sette inn tiltak: 1) han har fått en munnkurv av tøy over bandasjen 2) skjermen er bedre sikra da jeg tråden er bak forbeina, og ikke kun rundt halsen 3) følge med på hevelsen og heldigvis skal vi på ny sjekk igjen på torsdag.

Jeg lærer hele tiden noe nytt som hundeeier/mor, og denne gangen var jeg litt for godtroanes. Det er ikke første gang, og trolig ikke siste gang. Heldigvis går det lenger tid mellom hver gang jeg føler meg som en dårlig mor. Som regel er jeg en god mor, det er jeg klar over.

Kos, kos og atter kos

I dag var vi en snartur innom Ås dyreklinikk for å hilse på. Dyrlegen der ville gjerne se hvordan gikk det gikk med Luke. Hun fortalte at Luke så veldig bra ut etter forholdene. I morra skal vi på en mer grundig sjekk på Jeløya og jeg er spendt på hva de sier. Håper at alt ser ok ut.Det går veldig fint å ha med Luke på kontoret; han får hilst på både kollegaer og studenter. Da gjør han seg litt til med at han ser ekstra trist ut og det er fryktelig synd på meg blikk slik at han får mest mulig kos hos utvalgte.

Utfordringene vi har er at han ikke skal klø på såret. Dette er vanskelig når han skal tisse for da må man jo snuse først ikke sant? Men det går veldig fort fra snusing til kløing og det er en vanskelig grense for meg å sette, for han må jo gå på do! Det å tisse på grusen er jo umulig, og han kan jo ikke bæsje før han har funni Eldorado, Atlantis eller gud, og det innebærer jo selvfølgelig litt romstering og snusing ute i bushen... Jaja, vi har alle vårt...

I mens har Luke blitt en skikkelig sofahund med puter og tepper og kos fra både meg og mine romkamerater. Jeg tror han har det så godt som overhode mulig jeg.

 "Muttern, hvorfor skrudde du på lyset, jeg prøver jo å sove her!"

Luke

Jeg har planer om et nytt og bedre liv og det innvolverer å begynnne å blogge igjen, også får vi se om det resulterer i et bedre liv. Grunnen til at jeg har lyst til å begynne igjen er at jeg har en historie å fortelle som kanskje andre med hund kan ha interesse av å lese.

Jeg oppdaga relativt tilfeldig en kul i tannkjøttet til venstre i bildet under. Da jeg oppdaget den var den mye mindre. Dette var i slutten av august. Jeg skulle til dyrlegen likevel siden Luke skulle kastreres. Da Luke var i narkose, tok hun en biopsi av kulen og sendte den til labben. Som du skjønner var det ikke gode nyheter, det var nemlig kreft. Vi ble sendt videre til Jeløy dyreklinikk for konsultasjon og CT-scanning. Bildene viste en enda større kul bakover i kjeven, men heldigvis ingen spredning ned til lungene.

Så hva skal man gjøre? Operasjon (som jeg ikke hadde aning om ville gjøre vondt) eller en sakte smertefull død? Jeg var frem og tilbake, snakket med andre dyrleger (de påpekte at det var dyrlegen som behandla Luke som hadde den fulle og hele innsikten), jeg snakka med hundefolk, pointerfolk, familie, andre venner, kollegaer. Jeg skjønte tilslutt at det var jeg aleine som måtte ta valget. I denne perioden ønsket jeg virkelig at Luke kunne prate og si hva han ville ha gjort. På bursdagen til Luke (2. okt) bestemte jeg meg for å ta operasjonen. Dette innebar å fjerne store deler av underkjeven på høyre siden. På fredag ble han opererert. Jeg hadde kontinuerlig kontakt med dyrlegene og Luke kom seg kjempe fort så jeg kunne hente han allerede i dag. Det er så godt å ha han tilbake igjen. Han er seg selv lik, bare litt slappere og med bandasje rundt snuten. Han har ikke vondt, men det kan klø litt. Jeg er veldig glad for at denne helga er over, og jeg håper rekonvalenstiden går like bra og at vi snart er ute å jakter etter gode opplevelser i naturen igjen.

Det er mye følelser rundt en slik prosess, uten at jeg skal utbrodere i det vide og brede her på bloggen. Jeg ser også for meg at det er en del meninger og at jeg trolig kommer til oppleve å få kritikk fra andre. Likevel vet jeg at jeg har gjort det rette for både Luke sin del og min del. Luke er en unik hund, han fortjener å få en sjanse før det blir "game over". For meg er det grunn nok. Jeg er et dyremenneske, og sånn vil det alltid være. Jeg vil også takke de som har støttet meg i denne prosessen; det varmer virkelig å vite at jeg har så gode mennesker i mitt liv. I tillegg har klinikken både på Ås og Jeløya vært fantastiske. Tydeligvis ikke bare jeg som er dyremenneske her i verden, heldigvis :-) Moralen i denne historien er å 1) jevnlig sjekke hunden sin og vite hva som er normalt og ikke 2) ha forsikring på hunden.