Egentlig trives jeg godt som student. Jeg liker å lære nye ting, forstå naturen på en bedre måte, og selvføgelig skrive oppgaver. MEN, eksamensperioden kunne jeg ha vært foruten. Når man går opp trappen til rommet der eksamen skal foregå svikter knærne og man vurderer om man bare skal snu og løpe hjem fordi hjernen har stoppet å virke. Likevel fortsetter man opp trappen. Briste eller bære! Man ser faglærer og sensor sitte der. De vet at du er nervøs, og utnytter dette! De VIL ødelegge for deg! Hjertet dunker hardere enn etter 60 metern i gym, man svetter så fælt på hendene, og det blir ikke bedre når man må håndhilse med sensor når man har ekle, svette hender. Man sitter der og stammer frem noe man trur kan være logisk, mens sensoren sender deg urolige blikk og faglærer kør seg i pannen og rister på hodet. Og dette går man igjennom opptil flere ganger i halvåret! På grensen til mental tortur vil jeg si. Noen vil kanskje påstå at alt dette er frivillig. Jeg er uenig! For å kunne jobbe med det jeg har lyst må jeg gjennom denne horible eksamensperioden. Uff og gru! Heldigvis bare èn eksamen igjen for denne gang.
Håper at èn dag skal jeg bli sensor og da skal jeg være den snilleste sensoren noen gang, og hjelpe studentene så godt som overhode mulig. Gi de brus og spørre om det går bra, og hvis studenten har glemt ett ord skal jeg si 1. bokstaven, kanskje 2. bokstav òg. Klappe de litt på skulderen og gi de en klem på vei ut og si at dette går bra. Kan man utdanne seg til sensor mon tro?
2 kommentarer:
Hmm.. Vet du at jeg slutta studiene mine fordi jeg ikke takla eksamen? Helt sant!! Da jeg droppa eksamen fordi det var for dårlig vær til å gå ut, fant jeg ut at det bare var å ringe Lånekassa og be om å få starte nedbetalinga. Resultat: Jeg jobber på Statoil, og har førtidspensjon som eneste karrieremål! Lykke til;)
Takk for det. Prøver så godt jeg kan :) Selv om det er fryktelig å være inne på denna tia av året.
Legg inn en kommentar