Det er en kunst å nyte livet

Glede og sorg kommer ofte hånd i hånd og no når ho bestemor gjekk bort (eller Mor som vi kalte ho)  så gir det mullighet til å stopp opp og reflekter litt over livet. Korsn ska eg lev livet? Ka lik eg å gjør? Korsn folk vil eg ha i livet mett? Det her e spøsmål som e banalt enkle å still, likevel vanskelig å gi gode svar på. Kanskje bør man ikke lægg førr mye i det heller, livet e dagan som går og ingen kan si kordan det vil bli. Bildene under sei no om ka som er viktig for meg - og kanskje e det klisjefylt og banalt enkelt. Familie, fritid nok til å dra på tur med Luke og venner, ein jobb som byr på utfordringa, mestring og variasjon og sist men ikke minst kunnskap om familien bakover i tid - kem va personan som eg har arva genan mine i fra? Ka va vektig for dem?

Under ser du bilde av Kistrandfjellan i Valnesfjord. Den her utsikta hadde ho Mor i mange mange år. Somran mine nordpå ble brukt til å sjå opp på de og drøm seg vekk. Valnesfjord va en viktig plass før ho Mor.

Disse bilden e fra en tur sist helg da eg og Katrin va på Langen som e ein innsjø ved Enbakk. Den e lang og smal og perfekt for å snørekjøring! Luke og natur e vektig før meg!

I dag så jeg gaupespor - elegante flotte gaupespor! Sånne opplevelser håp eg at eg får fleir av (les: at vi har en levedyktig og sund gaupebestand i Norge).

Rase til enhver pris?

Denne videoen har snurra rundt på Facebook blandt mine hundevenner den siste tia. Jeg har fått sett den i dag - og selvfølgelig på utkikk etter "the english pointer". Den blei nevnt i filmen, heldigvis som noe godt og reddende tiltak for dalmatinerne.

God etikk og moral for å få sunne, friske hunder som lever lenge bør vi strebe etter! Hunder som blir sjuke pga lite gjennomtenkt avl er IKKE ok! Vi må ha et stort genetisk materiale og parringer på tvers av langegrenser og kontinenter kan hjelpe. At enkeltindivider parres i stor skala er ikke OK! Er det grenser i Norge på hvor mange kull ei bikkje kan få?

Det andre som filmen peker på er hvordan kennelklubben i UK er organisert. Jeg håper at NKK er sunnere organisert og er modige nok til å tørre å sette hundens helse i fokus.

Jeg har ikke oversikt over statusen på pointerne i dag - jeg håper at norske oppdrettere (av alle raser) er fornuftige og at vi som kjøpere er bevisste på innavlskoefisenten og ikke avler videre på individer som ikke er helt friske, selv om de oppfyller rasestandarden. For min del vil jeg nok aldri kjøpe en rase der utseende går på bekostning av helse (slik som med mopsen og charles king springer spaniellen).

Et trekk jeg undres over når det gjelder pointeren er om rasen hadde bedre pels før? Jeg kunne gjerne tenkt meg en pointer som hadde litt mer solid pels (mer som Luke sin enn Lano sin). Det er urovekkende hvis avl i nyere tid har forårsaken dårligere pels.

Her er link til repotasjen -
http://tv.nrk.no/program/koid23009312/rasehunder-3-aar-etter

Jeg vil ha en frisk og rask pointerrase med lav innavlskoefisent! Representant for rasen i dag er Lano.

Truls

Endelig er det hund i hus igjen! Dog ikke Luke og Lano, men en solid erstatter. Denne uka har hund vært i fokus på jobb, og jeg var heldig få med meg Truls hjem for helga. Truls er en blanding mellom pointer, vorsther (!) og huskey. Han minner meg om Luke; han har det samme uttrykket! Truls er en eldre herremann på 11 år og han trives på reinskinnet her på rommet.

Pics as promised

Her er noen bilder fra landskapet på Hurum. Typisk østnorsk natur, både fra skauen og fra fjorden. Noen naturfotograf blir jeg aldri, men uansett den følelsen jeg har når jeg er i naturen har jeg kanskje klart å fange i enkelte av bildene? Anyways, lyset som er om vinteren er jo fantastisk! Og med unntak fra andre redigerer ikke jeg bildene i stor grad, kanskje litt beskjæring men aldri noe annet.

                                                            

Forandringer, tilpasninger og erfaringer

Forandring og tilpassning er to ord som beskriver 2012 for meg. Det hele begynte allerede 3. januar i fjor da jeg begynte i ny jobb. Jeg måtte tilpasse meg en helt ny vitenskapelig sjanger, likevel med føttene godt planta i naturvitenskap. Jeg føler jeg har tilpassa meg og mestra denne nye måten å tenke på og ofte tenker jeg: Tenk at jeg for betalt for akkurat dette! F.eks. skal jeg ut å sette garn under isen igjen i januar og det er enda større fokus på hund på naturbruk! Fantastisk å tenke på at hund er eget fag og kanskje snart på lik linje som hest(?)!

Jeg har vokst veldig i 2012. Forandring fører til vekst. Før første gang siden mamma gikk bort lillejulaften i 2009 grua jeg meg ikke til jul. Jeg gikk bevisst inn for at denne førjulstia og sjølve jula skulle bli lystbetont. På den andre siden vil jeg ikke si at sorgen over mamma er borte, på langt nær, den er bare forandret. Mitt tantebarn Lea Johanne bringer glede og lykke til familien, og jeg veit at mamma hadde vært en stolt bestemor for henne, akkurat som jeg er stolt tante :-) Jeg føler meg stolt som har fem så flotte tantebarn som rangerer fra 1 år til snart 19 år! Jeg håper å kunne bruke mye tid på dem i 2013.

Og det er jo klart, jeg har jo vokst veldig i og med at Lars og jeg ikke er samboere mer, på godt og vondt. Kjærligheten er ikke alltid like enkel. Det fantastiske med oss mennesker (og dyr forøvrig) er at vi tilpasser oss forandringene, og jeg håper de erfaringene jeg har gjort meg i 2012 vil komme meg til gode i 2013, også når det gjelder kjærligheten.

Jeg lærte også at Luke ikke kommer til å leve evig. Han gikk nesten bort, men heldigvis ser det ut som det kommer til å gå bra. Det var veldig tungt for meg i høst å se Luke sjuk, å vite at han ikke har det bra. Alle hunder i min "varetekt" skal ha det bra og jeg følte meg maktesløs mot en så utspekulert sjukdom som kreft. Nå som jeg ikke har hatt verken Luke eller Lano i jula, merker jeg et stort tomrom. Jeg mister en del av meg sjøl og min identitet når de ikke er her. Vel, snart er Luke her igjen, og flaks at jeg fikk nytt kamera til jul! Da blir det nok flotte bilder av oss som fører til at det blir litt artigere å drive blogging også!! Jeg har allerede lagt ut noen bilder på facebook og for at jeg ikke skal pulisere dobbelt opp så kommer det mest sannsynlig noen nye her i neste blogginnlegg.

Ønsker deg som leser av min blogg et godt 2013! Og husk at både gode og mindre gode erfaringer gjør oss bedre rusta til framtia.

Ski med dobbelt betydning

Åh, det er så deilig med masse snø!! Jeg bor jo ikke så langt fra Årungen som er et ganske stort vann med gode muligheter for både ski og skøyter. Herlig!!

Og ikke nok med det; dyrlegen har nesten friskmeldt Luke - det ser ut som dette kan gå rette veien! Nå er Luke i Vang og koser seg med Lano. Han har vært der en uke nå, og jeg merker at jeg savner han. Heldigvis veit jeg at jeg kommer til å mange år med han fremover! Rart hvor knytta man kan bli til dyr og jeg har virkelig fått kjent på en del ting denne høsten. Jeg har iallefall lært at Luke er ikke bare en hund. Luke er Luke og Luke er mitt ansvar, og jeg ønsker å gjøre det jeg kan for at han skal ha det bra.Når Luke ikke er her er det Basse som får være med litt på tur.. Sjøl om jeg tror nok han liker best å gå på tur med sin eier..

Som tittelen antyder så betyr ski flere ting for oss som bor i Follo. Ski Storsenter er den andre.. Etter skituren i dag dro jeg og mine to bestevenniner Kate og Tasha dit for å gjøre unna siste julehandelrest. Men som det er når vi møtes; vi satt oss på en restaurant, prata før vi dro på XXL for å kjøpe friluftsjulegaver. Kate og Tasha - dere er fantastiske!! (sjøl om det resulterer i at jeg må enda en tur til storsenteret for få julegaver blei kjøpt..).
Ha en god førjulstid alle sammen - og stress ned med en skitur! Det anbefales! Bare spør Kate - hun er den nye skidronninga!

Tur blir det uansett

På søndag var det nydelig vær på Hurum og turen gikk til Tofteåsen! Tofteåsen er som navnet antyder ikke akkurat Olympus Mons (vulkan på Mars, høyeste fjellet i verdensrommet med sine 21 300 m), men jaggu kan Tofteåsen by på utfordringer! Tofteåsen ligger veldig fint til i forhold til der pappa bor. Man går ca 100 m langs hovedveien, og vips er man i skauen på en grusvei. Derfra tar man høydemeterne fatt mens jeg går å mimrer på denne grusveien som jeg har gått uttalige mange ganger før. Her kjørte jeg også mye moped, sykla, fyra bål (ikke akkurat på grusveien men i nærheten), hang med både venner og uvenner og nå var jeg her igjen. Etter hvert deler gruseveien seg og blir mindre og mindre og ender opp i en bitteliten sti.

Hurumlandet er ulendt. Mange har gått seg bort her, jeg også. Det er relativt enkelt å navigere (alle fjellene går nord-sør) likevel kommer man nedi et dalssøkk kan det være vanskelig å komme seg ut. Noen av årsakene til dette er store sprekker i berggrunnen, stupbratte skråninger, isbelagte bekker, tett urskog, stor variasjon i topografi på små områder (uten at det nødvendigvis er stupbratt).

Hurum er ellers en naturperle som er lite besøkt. Det er drivi lite skogbruk (eller det er begransa til mer flate områder) så skogen er vill og vakker. Det er mange treslag på Hurum, alt fra furu til alle mulige edellauv slag og misteltein er et vanlig innslag (jeg visste ikke at misteltein var sjelden før jeg kom til Evenstad, men det er vel kanskje ikke et treslag heller..).

Dette ble en liten digresjon på naturgrunnlaget på Hurum. Tilbake til turen, vi koste oss i vintersola som har vært borte så altfor lenge. Men så skjedde det utenkelige! Luke er jo vant til å gå i fjellet både Nordpå og ikke minst både i Østerdalen og Vang. Han kom seg på ei hylle, men han kom ikke der i fra. Vi var rett bak han. Luke kom seg ingen plass og jeg måtte finne en måte å komme ned til han på. Hylla var ca 1.5 - 2 meter ned. Likevel var det islagt og ganske bratt. Jeg klarte å komme meg ned, men i det jeg skal sette beina på hylla så tar Luke sats og hopper til nærmeste hylle (horisontalt). Det ikke Luke ser er at den hylla er dekt av is så han glir og faller ned. Hvor langt er jeg usikker på, men jeg tipper 2-3 meter. Jeg ser ikke fallet, men jeg hører det. Jeg tenkte at nå er det slutt for han, men jeg rekker ikke tenke ferdig før han rister seg og markerer på nærmeste tre! Jeg puster lettet ut! På turem hjem oppdager jeg likevel to høl på knea. Heldigvis har jeg fått litt erfaring med sår og diverse så jeg rensa disse nøye, lappa sammen med bandasje og teip og i dag har såra grodd veldig fint. Vi skal på sjekk igjen ila uka pga kreften så da får vi håpe dyrlegene godkjenner behandlinga. Har går jo også på medisiner fra før som skal hindre infeksjoner.

I dag har han sovi store deler av dagen, lufta seg innimellom og det er ingen halting. Neste gang skal jeg ikke ta Tofteåsen for gitt, og at man skal ha respekt for hvert fjell og hver ås.  Her er noen bilder fra turen: