Flyttehelg

Endelig har vi fått pappa nedover, dog etter mye jobbing og en laang kjøretur sørover. Og veiene er ikke østnorsk standard hele veien for å si det sånn. Strekket fra Trofors til Grong burde virkelig vært oppgradert for å si det mildt. Men nok om det - vi kom oss jo trygt frem :)

Vel framme på Filtvet, og ved hjelp av mange flinke hjelpere, deriblant min nevø Eirik som er sterk som en bjønn og hvitevarer løftes som fjær, så fikk vi endelig alle tingene på plass. Og jeg fikk sitte på i flyttebilen! Jippy!


Hvor kul er jeg lissom!


Hva skulle sjåføren gjort uten meg?
Svar: Sett hvor han kunne ha kjørt..

Cows with guns

Inspirert av Berit vil jeg prøve å legge ut en film. Jeg så denne kortfilmen for første gang under en forelesning i forvaltningsrett, og falt helt for denne. Ta en titt da vel ;) PS - husk lyd! Jeg får ikke til å laste opp filmen på siden min, men linken vil føre dere til filmen "Cows with guns".

 

Helt vilt!

Denne uken har vi hatt elgsafari utenfor huset vårt. På onsdagen var det hele fem elg utenfor, mens dagen etter var det tre andre elg. Andre observasjoner har vært tre rådyr, tre flagspett, en kattugle, et ekorn og diverse småfugl. Her er en smakebit, men regner med at noen flere bilder kommer på bloggen til Lars forhåpentligvis i morgen ;)

Elgen på vei vekk fra oss. Tidligere var de kun 50 m fra oss! Sånn cirka hvert fall.. 

Lano har begynt å lære seg apportering :D

Om ikke lenge..

kommer pappan min sørover for godt. Da gleder jeg meg til å fiske og dra på kanotur på Langvannet på Hurum. Også får vi heller ta oss ferieturer for å fiske på fjellet i nord, som her på bildet i et lite fjellvann noe sør for Sulis (Sulitjelma), på Bakken (Jakobsbakken). Bakken bodde mamma noen år, mens faren til mamma arbeida i gruva der. Rart å tenke på at noen kunne leve der, men folk før i tia klarte alt, uten å klage. Det er hvertfall det de gir inntrykk av de som er gamle nå.

Pappa til høyre, og kompisen Tor-Arne til venstre.


Bakken, som i dag er et svært populært vintersted i Nordland (Foto hentet fra Wikipedia). Det ene gule huset helt til høyre var tidligere et hotell i Kabelvåg (like ved Svolvær, Lofoten), og ble fraktet til Bakken i biter!

Pusen måtte avlives

Livet går som det må gå, og for pusen endte det her. Etter en periode med sult og dehydrering, begynte mamman til Lars å fôre pusen. Men så ville den ikke ha mer mat, og pusen fikk komme inn. Fortsatt slapp, måtte pusen til samme dyrlege som Luke var hos, og han sa at pusen trolig hadde fått galle(stein?) og det beste var å avlive den. Dette var trist, for pusen var en så hyggelig og snill pus som kunne ha bidratt positivt i noen menneskers liv. Men, noen ganger blir det bare slik, og vi prøvde så godt vi kunne. I allefall slipper den å ha det vondt noe mer.   

Kosestund ute på sparken.

"Åh, dette var godt!"

Puseklem

I Vang fant vi denne:

En søt pus, som nærmest var desperat etter kos. Pusen har slått seg til ro på komposthaugen til foreldrene til Lars. Vi fikk skrevet noen lapper for å henge opp omkring i bygda i håp om at eierne kjenner igjen katten og vil ha den igjen. Hvis ikke, får man prøve å gi den bort. En så fin og trivelig katt fortjener å få et godt hjem. 

Løpende ulykke

Etter en helg på Filefjell er nå Lars og jeg i Vang. Det har jo vært nydelige forhold, og i dag skulle vi dra på sparktur langs veien istedet for skitur for variasjonens skyld. Også får man jo litt mer sledefølelse med spark. Godt i gang på en kjempefin tur, og vi aner fred og ingen fare, så kommer det en hund ut fra ene oppskjørselen til et hus. Uten bånd, og ingen eier å se. Luke er jo som han er, og vil forsvare han selv og Lano. Den andre hunden, ville forsvare område sitt i veien mot andre intrengere som vil si hanhunder. Lars er rask med å få Luke unna, men den andre hunden hadde vært kjapp og fått et bitt over høyre forbein. Det ble fire hull etter sannsynligvis hjørnetennene, som alle måtte sys. Hos dyrlegen fikk han full narkose, også ville han ikke våkne igjen. Men dyrlegen mente han ville våkne og vi reiste derifra. Men så, ble jeg livredd. Jeg klarte ikke å kjenne hjertet slå eller se at han pustet. Jeg vil ikke miste Luke også! Men heldigvis spilte hjernen min meg et puss, og han våknet sakte men sikkert igjen. Neste gang skal jeg si ifra at Luke reagerer sterkt på narkose (vi får håpe vi slippet dette en gang til).  

Jeg ble jo en smule irritert av dette, så jeg gikk jo med en gang til huset og eieren var heldigvis hjemme. Jeg fortalte rolig hva som skjedde, og opplyste om at tilsyn med hunden når den går ute i hagen, evt løpestreng kan være en god idè. Eieren la seg helt flat og jeg fikk telefonnummeret til henne, i håp om at hun vil være med å dele på veterinærutgiftene.. Er ikke det rimelig da? Også er det ikke bare fysiske skader, men også Luke sitt forhold til andre fremmede hanhunder fremover. 

To av sårene på venstre side av foten.

To av sårene mot høyre.

Her sys det.

Vel hjemme har han begynt å kvikne litt til..

..men fortsatt slapp.